Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Sommershow om småbyfordommer

Artikkelen er over 8 år gammel

«Plutselig voksen og like forvirret» er ikke sommershowet for deg som ønsker deg en lettbent aften, skriver HAs anmelder.

Ikke la deg lure av det glansa papiret

«Plutselig voksen og like forvirret» er ikke sommershowet for deg som ønsker deg en lettbent aften med kjente og kjære sanger som det er enkelt å synge med på, mens man klapper takten.

Det betyr på ingen måte at det ikke synges og danses i årets sommershow i Brygga Kultursal, det gjøres det til gagns.

Men idémakere og manusforfattere Tomas Glans og Tor Ivar Hagen har definitivt et vesentlig mer alvorlig prosjekt på gang enn bare å more oss tilskuere inn i sommernatta.

Det er helt mulig å oppfatte «Plutselig voksen og like forvirret» som et generaloppgjør med småbyfordommer knyttet til seksuell legning.

Nådeløs ironi

Således, all ære til Glans og Hagen for å bruke seg selv og sine egne erfaringer som råmateriale for en forestilling som dessverre har sin aktualitet den dag i dag, i småsamfunn over hele landet.

Nemlig det å vokse opp som ung homofil, i klar opposisjon til gjeldende normer, både når det gjelder forventninger og interesser.

Duoen leverer plenty nådeløs selvironi knyttet til alle erfaringer som homofil. Det er smart, for den såre undertonen, kanskje vi kan kalle det en rosa tråd, som tråkler seg gjennom det to timer og femten minutter lange showet (med pause) er selvfølgelig alt annet enn lystelig.

Selvbiografisk

Etter en showvignett på video storskjerm, delvis animert, dras det egentlige showet i gang med en voiceover, som underveis åpenbarer seg på både dansk og russisk, visstnok et resultat av wikipedia-oversettelser.

Det er et regimessig grep som ikke helt sitter, og det virker som om regissøren etter hvert kommer til samme konklusjon, da den forsvinner ut av sammenhengen, for faktisk å etterlyses mot slutten!

Det blir raskt etablert at dette er en selvbiografisk forestilling, der den unge Tomas Glans spesielle opplevelser står sentralt.

Kunne ikke synge

Glans forteller om tiden da han satte opp forestillinger, under navnet «Behind the Mask», som i vesentlig grad dreide seg om miming til forhåndsinnspilt musikk og sanger.

– Jeg kunne ikke synge, og derfor tillot jeg heller ikke at noen andre skulle synge, fortalte en ærlig Glans.

Men før han kom så langt som til å være regissør, koreograf og produsent av egne forestillinger i ungdomsmiljøet i Halden, hadde Glans gjort seg sine dyrekjøpte erfaringer på idrettsarenaen. Han hadde til og med klart å skaffe seg en posisjon som spiss på TTIF. Fotballkarrieren tok imidlertid slutt da Glans sørget for en praktfull scoring, i eget mål.

Gjemte seg i bøttekottet

Da fant mora hans ut at dansetimer var riktigere å satse på.

Historien om da Tomas som femtenåring, på tidlig nittitall, lurte seg inn på diskoteket Alexis og mimet til en sang av Whitney Houston, i drag, er på kanten til vond å høre på.

Der ender det med at Tomas gjemmer seg i bøttekottet og søsteren hans får i oppgave å benekte at Tomas er homofil overfor de andre gjestene.

Fra Liza Minelli til Kiss

Tomas Glans er fortsatt ingen sanger, men han bruker her stemmen effektivt likevel. Derfor faller det vesentligste av syngingen på de to andre hovedrolleinnehaverne, Tor Ivar Hagen og Jorunn Hauge, som begge til gjengjeld virkelig kan synge, og gjør det i sanger over et bredt spekter, fra Liza Minnelli til Michael Jackson til Kizz og et solid utvalg diskoslagere og ballader der imellom.

Jorunn Hauge har også sin egen lille avdeling der hun forteller fra sin egen oppvekst, om drømmene om å stå i rampelyset som artist, og så måtte erkjenne at ikke alle er cut out til å bli stjerner.

Hauge legger også for dagen velutviklet selvironi, knyttet til det å være backupsanger for stjernene (Hun har visstnok nettopp jobbet for Wenche Myhre).

«Da pappa ble mørk i øya»

Et av forestillingens høydepunkter handler om dansestiler som ble praktisert i Halden under Glans oppvekst, fra dans i Ishallen via nyskilte på det såkalte Knokkeloftet ved taxiholdeplassen til tekno-Per fra Brødløs til spastisk 70-talls disko. Det er ingen tvil om at det er som danser og koreograf at Glans har sine sterkeste sider.

Innimellom dukker det opp sketsjer som fører tankene mer i nostalgisk retning, numre som kanskje kunne ha dukket opp hos revykongene Ryen og Frøland på 80-tallet, om ubehaget ved å gjøre jobben som vertinne for svigers for første gang og enda større ubehag ved å gjøre sitt fornødne på offentlige toaletter.

Helt til slutt bringes vi tilbake til alvoret, i sangen «Da pappa ble mørk i øya». Tilbake til forestillingens rosa tråd.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.