Jarle Bernhoft burde ha fått nøkkelen til Halden bare å for å ha brakt sårt tiltrengt funk og soulgroove til byen som nå definitivt kan kalle seg «Livemusikkhovedstaden i Østfold».

Bernhoft, som er 38-åringens artistnavn, er en musiker som har hatt mange musikalske liv som frontfigur i rockband som Explicit Lyrics og Span (fram til 2005), før han fant fram til sin indre soulbrother og startet på solokarrieren med albumet «Ceramik City Chronicles» (2008).

Derfra har det stort sett gått en vei, opp og opp. En vesentlig faktor i hans oppstigning til norsk pops førstedivisjon, er uomtvistelig at han virkelig kan både spille gitar og synge. Det har han utnyttet ved å allerede begå to konsertplater, «1. Man 2: Band» (2010) og «Walk with me-Live at Chateau Neuf» (2011).

I 2011 kom også albumet som virkelig gjorde ham til en stor artist, «Solidarity Breaks». En plate som sikret ham både Spellemanprisen i klassen for Beste Mannlige Artist og Årets Spelleman. Tidligere i år ble det slått på stortromma da albumet «Islander» ble sluppet. En utgivelse som rent kommersielt kanskje ikke har innfridd helt? Men i den nye musikkvirkeligheten er det som kjent ikke platesalg som gir smør på brødskiva og således kommer Bernhofts ferdigheter som liveartist godt med.

Det er ingen tvil om at mannen har stått på en scene eller to, han utstråler selvtillit fra første strofe. Han kan noe som ikke så mange norske artister kan, han danser og han ikler seg musikken sin med en selvfølgelighet som hører sjeldenhetene til her på berget. Undertegnede har tidligere bare sett Bernhoft opptre alene, der han sampler seg selv, sittende på en stol. Mange har latt seg imponere av dette, som muligens krever betydelige skills, men for meg har gimmicken raskt blitt tynnslitt. Derfor var det med stor tilfredshet at det kunne konstateres at Bernhoft til sitt første haldenbesøk på ti år hadde med seg fullt band, keyboards, bass, trommer og ekstra gitarist.

Det kunne virke som han satte pris på nettopp det selv, i hvert fall uttalte han at det var befriende å kunne stå og spille Ikke overraskende var bandet høyst kompetente musikere tvers igjennom. Det var vanskelig å ikke legge merke til gitaristen Hedvig Molletad (som også fronter sitt eget band, Hedvig Mollestad Trio). Mollestad er klart Norges mest spektakulært utseende gitarist, på høye hæler og med et hippiepannebånd som Jefferson Airplanes Jack Casady ville ha misunt henne. Mange har påpekt at Bernhoft har latt seg inspirere av Prince. Om så er tilfelle, så er Hedvig Mollestad hans Wendy Melvoin. Sammenligningene med Prince er ikke helt feil, men i mine ører er det større spor av 70-tallsartister som Steely Dan og Boz Scaggs i Bernhofts ofte velslepne musikk.

Bernhoft tar seg ofte god tid, han sørger for å understreke de musikalske poengene, i god soultradisjon, og han utnytter sin svært så elastiske stemme til bristepunktet. Han fikser soulmusikkens forkjærlighet for falsettsang og han utnytter stemmen som et instrument på linje med gitar.

På sangen «Freedom» får Mollestad vise hva som bor i hennes store gitar, med toner som røsker godt i Bryggas kultursal. I det hele tatt et Mollestad en smakfull gitarist som viser stor forståelse for soulsjangerens karakter. Hun er også en solid vokalmakker for Bernhoft på mange av sangene, og på en sang bidrar hun til og med blokkfløyte! Bernhoft selv veksler hele tiden mellom elektrisk og akustisk gitar, mot slutten setter han seg også ved et Fender Rhodespiano. Et instrument med karakteristisk skranglete lyd. Nok et nikk til 70-tallet.

Bernhoft har underveis fått en viss oppmerksomhet i USA, slettes ikke verst sett i lys av at musikken han spiller så til de grader er amerikansk. Han har opptrådt på flere store TV-show og 2011 gjorde han «CMon talk» på Ellen DeGeneres Show. Det var definitivt også en av sangene som fikk best respons i Kultursalen i går kveld. Da begynte endelig også publikum å danse (litt).

Helt fortjent kunne Bernhoft innkassere tre ekstranumre og forlate salen etter en seig versjon av «The Light».