Gå til sidens hovedinnhold

Kultur-Halden, jeg savner deg!

SIGNERT

Hva skal en kulturskribent finne på når alle scener står tomme, og kulturen har gått i dvale? Man kan naturligvis benytte sjansen til å rydde i bildearkiver, meditere, eller rense PC-tastaturet med Q-tips dynka i håndsprit. Men i stedet blir jeg gående og lengte. Og glede meg til alle konserter og teaterforestillinger jeg skal gå på når alt dette er over. Det fremstår nesten som uvirkelig nå; det å benke seg i en sal sammen med drøssevis av andre publikummere, og forventningsfullt se et band innta scenen.

Kjære kultur-Halden; jeg savner deg!

Jeg savner å stå i garderoben i Fredrikshalds Teater, omgitt av et summende og forventningsfullt publikum som henger av seg kåper og jakker. Lukta i teateret. Kjenne spenningen i magen, glede seg til å sitte i salen på harde treseter og se teppet gå opp. Har jeg nok batteri i kameraet?

Jeg savner å sitte i kultursalen og se de røde seteradene langsomt fylles opp mens den glade og oppstemte praten stiger i salen. Kanskje er det barneteater? Små tassende føtter på baksiden av sceneteppet, hvisking og tisking, kanskje dukker det opp en liten nesetipp i en teppesprekk?

Jeg savner å høre forfattere prate om bøkene sine på bokbad på Bryggerhuset. Jeg savner å få tresmak i baken på en gymbenk i BlackBox på Risum mens søte små ballettbarn tripper rundt på tærne, og kule mini-hiphopere breaker løs på gulvet. Jeg savner biblioteket, forfattermøter for barn med høytlesning og tusjtegninger på flip over. Jeg savner BomKræsjBang! Byen rundt, en hel uke med ung kultur! Jeg savner å fryse litt på en sommerkonsert, kanskje i bakgården til Kokkekollektivet. Kanskje er det Dag Brandth og Frank Skovrand som synger Taube? Kanskje er det The Salmon Smokers som jammer på Herregårdskaféen?

Jeg savner ikke bare forestillingene, jeg savner settinga også. Stemninga. Forventningene som ligger i lufta. Nervene som er i høyspenn. Gleden. Alle menneskene! Som kulturskribent beveger jeg meg ofte i kulissene. Jeg lister meg bak scenetepper, sniker meg under scener og rundt instrumentkasser, står musestille bak en kulisse. Som regel er det for å få et godt bilde. Men ofte glemmer jeg meg bort, jeg blir stående og betrakte livet bak sceneteppet. Jeg har fått et stort hjerte for alle de andre som lister seg rundt i mørket i kulissene. De er bevegere, de får ting til å skje. Ingenting hadde fungert uten dem. De blir sjelden klappet frem på scenen, men de er alle uvurderlige i produksjonens store tannhjul.

For eksempel inspisienten, ankeret bak scenen, som går med headset og alltid har lister i lommer og hender. Inspisienten må vite når alle skal ut og inn på scenen, må kunne hver eneste scene utenat. Produsenten, som har enda flere lister i lommene, et hektisk blikk og alt for mye å tenke på - men har oversikt over alt fra billettsalg og plakater til regnskap og PR.

Eller hva med lydteknikeren, som sniker seg bak i konsertlokalet for å høre hvordan gitaren låter der. Er vokalen litt lav? Ørene på spenn, alvor i blikket. Kostymeansvarlig, som må ha full kontroll på sko, kjoler, hatter og parykker bak scenen. Kanskje har de vært med å sy og designe kostymene selv, og siden sittet i sene nattetimer og patinert dem?

Sminkøren, som med pensel og sminkesvamp tryller frem figurer og personligheter. Suffløren, som har memorert hele manus og ikke kan miste fokus i så mye som et nanosekund. Lysteknikeren, som sitter diskret plassert et sted ute blant publikum, og bestemmer stemningen på scenen med et lite tastetrykk. Må ikke trykke feil!

Regissøren, som kanskje rusler rastløs i kulissene, kanskje sitter ute blant publikum. Med en bekymret nyve mellom øynene i starten av stykket, lyttende etter publikums reaksjoner. Ler de? Kjeder de seg? Scenearbeiderne, som drikker kaffe på bakrommet under konserten, om halvannen time skal alt rigges ned igjen.

Folka i kulissene er uvurderlige. Send dem en varm tanke, gi dem en liten applaus. Men det er flere i kulturproduksjonens store maskineri som fortjener applaus. For eksempel publikum. Jeg savner dem også! De som har pynta seg for å gå på teater med barnebarna, eller de som har tatt med seg en god venn på konsert. De som spanderer sin hardt ervervede inntekt på billetter, kanskje har de kjøpt billettene et halvår i forveien. De gleder seg, de forventer noe, de vil beveges. De hojer og ler, klapper, plystrer, buer og gråter. De føler. Klarer de som står på scenen å bevege de som sitter i salen? Møtet mellom den som skaper og den som betrakter er kulturproduksjonens store, bankende hjerte. Det får et eget, pulserende liv, som engasjerer og berører lenge etter at sceneteppet har gått ned.

Mens jeg skriver merker jeg at savnet er sterkere enn noen sinne. Jeg kjenner av sevja synker, til tross for at våren har meldt sin ankomst. Nå trenger jeg kulturelt påfyll! Kjære, fine kultur-Halden: Jeg savner deg så!

Kommentarer til denne saken