Den tiden, den vi absolutt ikke er herre over, den raser avgårde i slik himla fart. Jeg kjenner egentlig bare på den - om jeg venter på noe. Heldigvis hører jeg ikke med til dem som nesten venter seg skakk og trommer i gulvet med ett eller annet nervøst ben.

Jeg er ikke der.

Men som kreftpasient har jeg lært meg til å ta visse hensyn. Ikke slik at jeg ikke er i farta, for det vil jeg være. Aktivitet er drivkraften til å ha et godt humør. Men når jeg blir trett på ett eller annet vis, så legger jeg meg nedpå min harde og livgivende Svanemadrass.

Hvile er blitt det nye slagordet i min rikholdige tilværelse.

Hvile og smile, nesten så det rimer.

Når jeg ligger, kan jeg ikke bare holde kontakt med omverdenen, men også bestille det vår eldgamle restaurasjon trenger. Derimot er det vanskeligere å røre i en saus. Derfor er det godt å være omgitt av arbeidsføre sjeler, som kan passe på at sausen har fått seg en god skvett vin - og at den ikke svir seg.

Hverdagene er gode. Det er min uærbødige påstand. Jeg kan jobbe - full dag om så er. Jeg kan skrive - både om spas og om lødigere saker.

Har jeg så kreft?

Jo, onsdag 28. september fikk jeg bekreftigelsen via et besøk på poliklinikk for kreft og blodsykdommer på Kalnes.

- Kreft i prostata, sa den meget vennlige legen og la til:

- Jeg kan anbefale deg enten cellegift eller hormonbehandling. Det er nok mest ubehag med cellegift.

Da var jo valget lett. Hormoner skulle det bli - både via sprøyte en gang i måneden - og med to store hormonpiller på fastende hjerte hver morgen.

Første gang var en Kalnes-søster på pletten - med to store hormonsprøyter, satt inn i flesket fra hver sin side. Dette var første kreft-behandling - altså siste dag i september.

Jeg griper meg i å tenke at det har gått lang tid mellom innleggelsen 22/6 og til behandlingen er satt igang. Jeg har nok ramlet mellom to stoler. Minst!

Sakte, men sikkert lærer jeg å sette pris på min nye hverdag - ikke minst for at jeg har en slik ektefelle, som uten opphør skjemmer meg bort. Halve dager på jobben. En ålreit begynnelse, sånn at jeg husker priser og slikt.

Så er det jul. Hadde du glemt å få laget julemeny for 2022? Hvordan var den fra ifjor? Har du orden i sysakene? Vi gjør den enklere nå? Hva? Jo, absolutt. Og ingen julemat før 1. desember. Absolutt ikke. Det koret er vi ikke i - heller ikke iår.

Og tiden den galopperer.

To ganger har jeg vært på Kalnes - i oktober og i november. Med et berettiget håp om å bli kvitt kateteret. Men så langt bare antydning til naturlig tiss. En ørliten stråle. Ikke nok, forkynte søster. Du har masse i blæra, som du ikke får ut på naturlig vis. På med kateter igjen, da.

Siste gang jeg var på hva jeg kan kalle en katetervisitt, så skulle jeg selv forsøke å tre et kateter inn gjennom bassen. Det gikk dårlig. Vondt gjorde det - og det rant blod i doskålen. Jeg hadde stukket hull på noe - i min iver etter å få til et liv uten kateter. Og dette noe var nok prostata.

Så ble vi enige Kalnes-søsteren og jeg: "Sverre skal ikke stikke inn et kateter selv.

"Kreftlegen skal jeg treffe for annen gang nå oppunder jul. Ellers har jeg ikke hørt noe om min kreftsituasjon. Bortsett fra at sykehuset har etablert en ordning med telefonkontakt. Jeg skjønner hvorfor. Oppfinnelsen ble gjort under pandemien og videreføres, altså. Hyggelige mennesker spør hvordan jeg har det - og forteller at mine ferske blodprøver, tatt på Stangeberget, er i gunstig utvikling.

I mellomtiden gleder jeg meg stort over livet. Over de hyggelige kundene - og over å kunne være til nytte. Dagen er min. Så himla godt det er med en stor kopp cappuchino!

Og brått er det jul! Med en vakker julegran, kjøpt på Torvet, slik jeg pleier. Så masse julestæsj, som jeg egentlig kan klare meg uten, men som ektefellen liker.

Og julen er jo en fredelig tid. Så alt blir hengende og dinglende til julen er over. Mat skal det bli, slik vår tradisjon er blitt:

Julaften ikke kjøtt, men en herlig rødbetsuppe med håndlagde ører med sopp, deretter masse fisk og frisk fruktsalat som finale.

Første dag: Helstekt kalkun med rosenkål - og multekrem i krumkaker etterpå.

Annendag: Terteskjell med lokal fiskepudding, asparges og en overflod av håndpillede reker. Naturligvis champagne - for den som vil.

Livet bruser - om man har evnen til å se boblene!