– Kom jeg gråtende hjem etter å ha fått juling, sa mamma: «Ikke gi deg, Lille-Rolf»

Jubilanten
Rolf Wilfred Olsen
Gift med Ramune Har tre barn, åtte barnebarn og tre fosterbarnebarn Fylte 75 år 10. november

– Du kan komme ned på kontoret. Der henger hele livet mitt på veggene, sier Rolf Wilfred Olsen.

Kaster du blikket rundt i lokalet forstår du at fotball har vært en viktig del av livet til 75-åringen Rolf Wilfred Olsen. På veggene henger bildene tett i tett, og i hyllene står permene med utklipp fra både den idrettslige og den forretningsmessige karrieren tett og velordnet.

Og øverst oppunder taket gamle telefoner, filmopptakere og -framvisere, videokameraer, telefoner og andre tekniske innretninger som taler sitt språk om at det har vært utvikling på de fleste områder i løpet av 75 år.

– Jeg samler på alt mulig, sier han.

Og det han har på kontoret er bare en brøkdel. Han har et lagerrom fullt i tillegg.

Utklippsbøkene fra karrieren i Kvik og Mjølner kan han takke moren for. Hennes fotballinteresse begrenset seg til de kampene Rolf spilte, og hun sørget for at han i dag, om han skulle ta seg tid til det, kan sitte og bla og mimre om opprykk og nedrykk med Kvik, og om da han under militærtjenesten var med og tok kongepokalen for Mjølner i det nordnorske mesterskapet i 1965. Det var den gang det var to norgesmesterskap. Ett i nord og ett i sør.

Han vokste opp på Brødløs, der foreldrene drev kolonialforretning, «Brødløs kolonial».

– Det var nok stritt, tenker han.

– Det så helt annerledes ut enn i dag. Det var nesten ikke et hus der oppe.

– Det var fint å vokse opp på Brødløs, sier han, selv om det også kunne være nokså tøft iblant.

Som ganske liten av vekst fikk han litt å bryne seg på. Mange av gutta i området var både større og eldre enn ham, og det kunne gå hardt for seg.

– Mobbingen den gangen var vel så tøff som den ungdommen opplever i dag, mener han.

– Kom jeg gråtende hjem etter å ha fått juling, sa mamma: «Ikke gi deg, Lille-Rolf». Hun kalte ham det, siden faren også het Rolf.

– Det glemte jeg aldri, og det har jeg tenkt på de gangene jeg har fått meg en smell.

Livet har bydd på både oppturer og nedturer.

På Brødløs lå Kullbergs Fabrikker. Her fikk han jobb etter militærtjenesten.

– Der lærte jeg meg nøyaktighet, presisjon og arbeidsmoral, forteller han.

Mye støv i lokalene førte til at han fikk problemer med pusten. Derfor ble han glad da han søkte og fikk jobb som selger for Ragnar og Tor Ottersen i Worm konfeksjon.

Sammen med dem startet han senere et selskap, Three O. International, som skulle drive med home parties, et konsept som kom fra USA.

Three O gjenspeilet Ottersen, Ottersen og Olsen, men det var ingen som klarte å uttale det, så det ble «Tre nuller», og det gikk dårlig også, forteller han. Selskapet ble avviklet etter kort tid.

– Jeg er jo en kremmer, og hadde lyst til å starte noe eget. Brødrene Ottersen hjalp oss å komme i gang.

Det ble starten på Lars og Lene.

– Vi drev mye hjemmefra, men leide også et lokale hos Losje Stjernen i Tistedal. Eneste betingelsen der var at det ikke skulle nytes alkohol i rommet, og det holdt vi.

Det var en periode med mye reising og hard jobbing.

Hans daværende kone var en krumtapp i virksomheten. Det var hun som hadde teft for hvilke kolleksjoner som var verd å satse på. Da hun senere ble syk gikk det nedover med bedriften.

– Den ble nedlagt, men vi gjorde opp for oss sier han.

Så fikk også Rolf en alvorlig personlig nedtur.

– Jeg lå rett ut i to år. Tok piller for å sove og mye gikk galt.

– Det var dr. Mathisen som reddet meg. Han ga meg to valg. «Enten legger jeg deg inn på Aker sykehus, eller så kan vi prøve sosialmedisinsk poliklinikk». Jeg valgte det siste, sier han og det ble redningen.

Han er glad det er en fase i livet han kom seg ut av.

– Som jeg har sagt, har livet gitt meg noen smeller. Jeg har fått rødt kort noen ganger, og det har ikke bare vært på fotballbanen.

Nå er det eiendomsforvaltning som legger beslag på arbeidsdagen.

– Det er det eneste du kan drive med uten utdannelse, sier han og skratter høyt.

– Men du må ha litt teft, og det håper jeg at jeg har, da, sier han.

Alle hans prosjekter er solid dokumentert i permer med bilder og avisutklipp. Han vil trappe ned etter hvert, og er glad for at etterkommerne vil føre Arken videre.

– Å bli 75? Tja, man blir vel roligere med åra, jeg har nok vært kjent for å ha litt temperament, og så har jeg hatt skarp røst. «Pappa du høres sinna ut når du prater», sa ungene.

– Jeg har lært meg å tenke meg om før jeg sier noe, og om jeg i det hele tatt skal bry meg.

Han viser oss en videosnutt fra Sunnås der barnebarnet Caroline trener seg opp. Hun skal tilbake på motorsykkelen.

– Hun er jo gæren, sier han.

– Hvem har hun det etter?

– Kanskje litt fra meg, humrer han.