Anmeldelse
Konsert
«Myllargyten, Ole Bull og Edvard Grieg» med Arve Tellefsen, Knut Buen og Christian Hundsnes Grøvlen
Brygga kultursal lørdag 17. januar, 250 tilskuere
 

To bautaer i Norsk musikkliv møttes rundt historien om Ole Bull og Myllarguten i Brygga kultursal lørdag. Det var ikke lite de hadde med seg i bagasjen, folkemusikeren Knut Buen (67) og fiolinisten Arve Tellefsen (78).

Knut Buen, født inn i en folkemusikerfamilie. Vokst opp med folkemusikk og en enestående formidler av vår felles kultur gjennom mange tiår.

Arve Tellefsen, internasjonal solist, konsertmester, musikkfestivalgründer, den sjarmerende tv- og radioprogramlederen, den musikalske showmannen og- ikke minst: RBK-patrioten. Begge er de nasjonale ikon i hvert sitt fagfelt- forent gjennom felles instrument-fiolinen.

Tilegnet tre store

Konsertens tema var da også tilegnet tre andre store kunstnere som har satt tydelige sitt preg på vår felles musikkarv, nemlig Ole Bull (1810-1870), Edvard Grieg (1843–1907) og Myllarguten (1801-1872). Gjennom muntre anekdoter ispedd en dose melankoli, tok de to herrene oss med på en reise i Ole Bulls rikholdige og myteomspunne liv, strålende akkompagnert av den unge pianisten Christian Grøvlen.

Konserten åpnet med Tellefsen som spilte melodien «For Norge-kjempers fødeland» til nikkende gjenkjennelse fra rundt 250 publikummere som hadde tatt veien til Brygga denne lørdagskvelden.

– Men denne melodien er ikke norsk, den er stjålet fra den franske komponisten Jean Baptiste Lully, påpekte Tellefsen, og la også til at teksten til «Bergenssangen» er skrevet av Johan W. Brun – en trønder!

I forhold til den norske folkemusikken er den kanskje ikke så norsk som vi vil ha det til, men påvirket av strømninger fra andre land.

– Det nasjonale er vår konklusjon på det internasjonale, konkluderte Buen.

Norsk kultur blomstret

Etter 400 år under dansk styre, blomstret den norske kulturen, og Ole Bull var dens viktigste kulturbærer. Han grunnla det første norske teater. Han engasjerte de unge forfatterne Ibsen og Bjørnson og oppdaget den unge Edvard Grieg og sørget for at den unge pianisten fikk sin utdannelse i utlandet, sa Tellefsen.

– Han lærte Grieg å se skjønnheten i norsk folkemusikk. Uten Bulls påvirkning ville Griegs musikk sett annerledes ut, mente han.

Pianisten spilte et tidlig verk av Grieg, «Jølstring», hvor man hørte elementer av Debussy’s tonespråk, med umiskjennelige innslag av norske folketoner.

Fra Knut Buens hardingfele fikk vi høre Myllargutens bruremarsj, skrevet til Kari han aldri fikk. Først i originalutgave for hardingfele, dernest i Griegs versjon for piano.

– Kjærligheten kan skape mye fint, både i dur og i moll, la Buen til.

I 1831 møtte Ole Bull folkemusikeren fra Telemark, Myllarguten, og de satte seg stevne ved å kappspille. Da Bull spilte noen strofer fra Mozarts Don Giovanni, våknet Myllarguten, og syntes det var det fineste han hadde hørt.

– Den kvelden kunne det høres toner av Mozart fra Myllargutens rom, som etter hvert gikk over i en rekke slåtter, fortalte Buen.

Kunne blitt rik på fela

Konserten inneholdt også de mest kjente fiolinstykkene av Ole Bull: «I ensomme stunde» og «Et Sætereventyr».

Det er imponerende av Tellefsen, i en alder av 78 år å spille så vakkert og med klokkeklar intonasjon.

Strøket er kanskje ikke så fyrig lenger, men uttrykket er like rent og inderlig som før. Dessuten framførte han alt utenat på sin Guarneri.

– Fela blir stadig mer verdt, mens jeg blir mindre, sa han lakonisk.

Han kunne ha gjort som mange andre i samme situasjon. Solgt fela (sist oppdatert pris for en Guarneri som ble solgt i 2013, var ca. 18 mill. amerikanske dollar, tilsvarende 126 mill. norske kroner …) og levd herrens glade dager. Men som tittelen på hans selvbiografi sier:

– «Æ må jo spæll?».

Det er vi glade for.