Det er mye snakk om lønnsøkninger i disse dager, med sterke organisasjoner som krever bedre kjøpekraft og økonomisk trygghet for sine medlemmer, og det er bra.

Men hvem kjemper egentlig kampen for minstepensjonister, uføretrygdede eller de som får tiltakspenger eller sosialhjelp fra Nav? Disse menneskene har ingen makt til å påvirke eller kreve noe som helst? De har ikke et streikevåpen, og i tilfelle hva skulle det være? Nekte å hente sosialpengene eller låse seg fast i døra på Nav?

Gjør man det sistnevnte, så havner du i fengsel og får enda mindre betalt.Penger til dem som har minst i vårt samfunn, reguleres ofte etter lønnsveksten, gjerne med en prosent eller to over den. Dette høres jo bra ut, men ser man egentlig hva det betyr i hverdagen for den enkelte?

Sannheten er at 4% ikke har like stor verdi for alle. Når en person med gjennomsnittslønn i Norge får 4% økning, så utgjør det 24 000 kroner i året. En minstepensjonist får 8920 kroner, eller i overkant av 700 kroner i måneden. Du trenger ikke å være professor i matte for å skjønne at en prisøkning på strøm med en tusenlapp gjør minstepensjonisten enda fattigere. De måtte ha fått 5,7% økning bare for å dekke strømregninga. Regjeringen har lagt fram et nytt lovforslag om ny regulering av alderspensjoner. Forslaget går ut på at løpende pensjoner, altså de som er under utbetaling, skal reguleres med gjennomsnittet av lønns- og prisvekst.

Dette vil i realiteten medføre at minstepensjonen vil reduseres med 30 000 kroner de neste 20 åra. I 2040 vil en minstepensjonist ha under 200 000 kroner å rutte med, målt i faste lønninger. Dette er ikke en bra oppskrift på hvordan man reduserer fattigdomsutfordringene i Norge?

Dessverre, så har regjeringer i forskjellige formater alltid lovet å bekjempe fattigdom, uten særlig suksess. Det vil alltid være store forskjeller i et samfunn, men vi kan gjøre mye for at dem som har det vanskelig, kan få det litt bedre i hverdagen. Vi har systemsvakheter som reduserer mulighetene til egeninnsats for den enkelte. Jeg ser det spesielt når uføretrygdede prøver ut sin restarbeidsevne.Bor du alene og har inntekt på under 237.600 kroner i året etter skatt, da regnes du som fattig i Norge. Hvis du er enslig, er minste uføretrygd på 229.588 kroner (2,48G).

Siden staten «lønner» folk til fattigdom, så må disse menneskene på uføretrygd faktisk jobbe. Det er selvsagt ikke alle som kan det, men de som kan litt, har også noen uforståelige barrierer.Dagens ordning gjør det lønnsomt å jobbe litt – opp til fribeløpet. Men å tjene mer, er mindre lønnsomt. Det skjer fordi det blir et kraftig hopp i den effektive skattesatsen, dersom man tjener mer enn fribeløpet. Etter skatt, sitter man igjen med litt over av 20 prosent av arbeidsinntekten. Forskning viser at mange uføre tilpasser sin arbeidsinntekt til fribeløpet, som noen derfor omtaler som en psykologisk barriere mot å arbeide mer.

På min arbeidsplass i Kirkens Bymisjon, ser jeg mennesker med rus og psykiske utfordringer som dropper ut av gode tiltak, fordi man nærmer seg fribeløpet, eller man mister sosialpengene eller mister bostøtten. Det er svært uheldig at disse menneskene mister muligheten til å arbeide litt ekstra. Alternativet er ofte en destruktiv tilværelse med økonomiske vanskeligheter, ensomhet, rus og kriminalitet.Fribeløpet er satt til 42.000 kroner (0,4G), som man også betaler ordinær skatt av.

Derfor blir det litt ubegripelig at denne grensen ikke kan heves til 100.000 kroner? Da vil mange kunne løfte seg selv over fattigdomsgrensa, samtidig som staten får over 30.000 kroner i skatteinntekter. Lykkeligere mennesker med økt verdighet vil også redusere kostnadene på helsebudsjettet. Rett og slett en gevinst for hele samfunnet!Hvis politikerne ikke kan støtte folk økonomisk, så må man i det minste gi folk en mulighet!

Trond Henriksen – Gi folk en sjanse!