Når man mister en venn, blir man lei seg. Ganske så mye. Når det er en ung venn som dør, kjennes det så uvirkelig. Så meningsløst.

Frank Ryland, bare 56 år, tilhører historien. Den fæle kreften spiste ham opp. Dag for dag. Hans næmeste – og hans venner sørger, men har i hjertet og i hjernen minnet om en grundig og sterk personlighet.

Som spesiallærer nådde han de unge – med forståelse og en utstrakt hånd. Han traff de unge midtveis. Kanskje derfor han trivdes så godt i sitt arbeid. Og derfor kom han til å bety så mye for de unge.

Syk, men allikevel krystallklar, fikk han en strålende sommer ute på Svinesund – med utsikt over sjøen og med stråhatten på snei. Han visste inderlig vel om sin skjebne, men bar den med styrke og mot. Dagene og kveldene i solen, de ga Frank næring til sitt livshåp.

Han hadde så mye godhet omkring seg.

De siste dagene var skrekkelige for Frank, men han klaget aldri en dag. Han kjempet inntil kroppen ikke orket mer. Han ble en av de altfor unge, som kreften tok med over i minnenes verden.

Jeg låner ord fra Wenche Foss: «Gud var ikke snill da han tok ham fra oss.»