– Mormor føler seg som en kasteball i et system som virker så iskaldt og firkanta at det kun måler hva et menneske er verdt i kroner og øre

SYK: – Mormor er fortsatt veldig syk og sliten. Men mest av alt er hun redd, usikker og lei seg, skriver Trine Høistad.

SYK: – Mormor er fortsatt veldig syk og sliten. Men mest av alt er hun redd, usikker og lei seg, skriver Trine Høistad. Foto:

Av

Du trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det er en utfordring å bli gammel når helsa byr på noen reale u-svinger.

DEL

MeningerMin mormor har hatt helseutfordringer i mange år med blant annet Parkinson og alt som følger det. Men hun har holdt seg i grei form, og gledet seg sånn over at vinteren nærmet seg slutten.

Så kom sykdommen mange eldre frykter - lungebetennelsen. Det ble starten på en intens og frustrerende reise mellom omsorgsboligen, legevakta, sykehuset og helsehuset med ambulansen som transportmiddel. Og for å ta det siste først - all ære til ambulansetjenesten som er konstruktive, effektive og har et hjerte av gull når en frynsete og redd 80-åring skal ut på tur. 

Men så var det systemet med sykehuset da.  Etter noen trøblete dager med dårligere og dårligere pust, og mer og mer feber, ble det «endelig» tur til Kalnes onsdag i forrige uke, og vi trodde mormor var i trygge hender. Hendene er vel i og for seg trygge nok, men systemet er så iskaldt som en vinterstorm på Finnmarksvidda.

Først lang ventetid på akuttmottaket, så ble ho lagt inn og deretter fikk en av oss pårørende en meget hyggelig telefon fra legen som fortalte om behandlingen og spurte om hennes boforhold og situasjon.

I ettertid skjønte vi selvfølgelig at den samtalen kun var ment til å fiske ut opplysninger om hvorvidt mormor kunne sendes hjem. Vi presiserte at i omsorgsboligen hun bor i så er det ikke medisinsk oppfølging, sykepleier på jobb også videre. Vi tenkte ikke engang tanken på at de skulle finne på å sende ho hjem.

Så feil som vi tok.. Midt på dagen på fredag ble ambulanse rekvirert, og så fulgte det snaue 12 timer der mormor ble liggende på vent på sykehuset. 12 timer uten noe særlig oppfølging, medisinering eller tilbud om næring. Noe som er ganske kritisk for en person som etter mange år med Parkinson kan stille i klassen for fluevekt. 

Rundt midnatt kom hun altså hjem til omsorgsboligen, og de ansatte gjorde det de kunne for å legge til rette på best mulig måte. Det var ingen tvil om at de også mente at hun er langt fra noe som kan kalles frisk fra lungebetennelsen og at hun ikke burde vært sendt hjem. 

Utover i uken blir formen dårligere og dårligere, og torsdagen var en intens dag hvor hun slet med pusten. Lungene hørtes ut som et lokomotiv, temperaturen svingte, og hun var utslitt, etter hvert ble ambulanse rekvirert.

Jeg skriver rekvirert fordi det var absolutt ingen haste-bestilling som blir lagt inn. Så falt oksygenopptaket enda mer, og mormor begynte å hallusinere. Ambulansebestillingen ble oppgradert til blålystur, og legevakt-legen kom innom siden ambulansen fortsatt var et kvarter unna. Han gjorde en sjekk av mormor, og vi spurte om planen videre. Jeg trodde nesten han tullet med meg når han sa at hun måtte innom legevakta før hun eventuelt skulle videre til Kalnes.

Jeg har forståelse for at systemet som er lagt skal  sile ut de som kanskje bare trenger legevaktoppfølging fra de som trenger sykehus. Men finnes det virkelig ingen mulighet for skjønn her?

Mormor ble mer og mer kortpusta, og vi ble etterhvert hørt når vi sa at hun ikke kom til å tåle en tur “innom legevakta” før turen skulle gå videre til Kalnes for nødvendig hjelp. Det skal sies at vi måtte ta akkurat den samme diskusjonen i forrige uke.. 

Ambulansen kom, og de satt umiddelbart igang med nødvendige tiltak som oksygentilførsel. Mormor var da i “sin egen verden” takket være at hun har hatt lavt oksygenopptak i flere timer allerede.

Vel fremme på Kalnes ble det tatt blodprøver og røntgen, og vi var ikke overrasket over resultatet. Lungebetennelsen var dramatisk forverret fra i forrige uke, CRP hadde skutt i taket, og alle piler pekte feil vei.

Mormor var livredd for at hun ikke skal bli fulgt opp og få riktig behandling. Det tar på for et friskt menneske å få lungebetennelse, så hvordan hun på snart 90 år hadde det etter så mange dager med sykdom er ikke vanskelig å tenke seg.

Legen informerte om status, og vi kjente bekymringen hogge til når han sa at hun antageligvis skal sendes til Helsehuset i Halden så fort prøvene er klare. Vi ba om at ho i det minste kunne få en natt med ro på Kalnes, så når vi dro fra Kalnes noen timer ut i natten, så trodde vi faktisk på dem når de sa at hun var i trygge hender nå.

Det vil være en underdrivelse å skrive at vi bare ble sjokkert når vi på morningen etter fikk vite at mormor ble ”sjekket inn” på Helsehuset i Halden kl 03 på natten. Hun fikk altså bare noen timer på Kalnes før hun ble kjørt tilbake til Halden igjen. Det føles ut som om hun transporteres rundt som bagasje uten at det tas et fnugg av hensyn til mennesket. Når en fugl hvisker meg i øret at regelen er slik at plassen på Helsehuset må benyttes innen 5 timer fra den ”bestilles” (i dette tilfellet fra ca når hun kom til Kalnes”), så vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer å tro på det.

Kan noen fra Sykehuset Østfold eller Halden kommune fortelle oss om dette stemmer? Det er ikke bagasjebåndet på Gardermoen vi snakker om her, der kofferter tas av båndet hvis de ikke er plukket opp innen en time eller to. Vi snakker om syke mennesker – det er en grunn til at man har ringt 113 på et tidspunkt. 

Når jeg kom til Helsehuset fredag morgen var det en utslitt, lei og veldig syk mormor som hang over kanten på en stol mens en av de ansatte prøvde å gi henne mat. De ga  henne mat som hun overhodet ikke skal ha siden det er svært begrenset hva ho kan spise på grunn av Parkinson. Om de gjorde det fordi de ikke har fått beskjed gjennom rapporten som skal følge pasienten eller fordi de ikke har hatt tid til å lese er uvisst. Konsekvensen ble uansett at det var mange timer siden mormor hadde fått i seg næring, og det var forferdelig vondt å se at hun var fullstendig tappet for energi. Vi fikk gitt informasjon til de ansatte og kunne ikke gjøre noe annet enn å krysse fingrene for at informasjonen og tiltakene ble satt i et system.

De neste døgnene gjentok vi informasjon, forklarte hva mormor kan spise/gjøre, og frustrasjonen over systemet vokser og vokser. Mormor er sengeliggende, og vi oppnår veldig lite kontakt. Hun kan tidvis ikke gjøre rede for sine egne behov og ønsker.

Hva blir da konsekvensene når systemet også svikter? Jeg er helt overbevist om at de ansatte gjør det de kan for at pasientene skal ha det best mulig. Vi opplever at flere av de nærmest beklager systemet, og er frustrerte over at de må pushe pasienter fortere ut av døren eller videre i prosessen til en annen avdeling eller hjem.

Stemmer det, som vi har blitt fortalt, at Helsehuset blir ”bøtelagt” hvis de ikke har ledige plasser til enhver tid? At systemet er rigget slik at målet kun er å pushe pasienten videre? 

Mormor er fortsatt veldig syk og sliten. Men mest av alt er hun redd, usikker og lei seg for at hun føler seg som en kasteball i et system som virker så iskaldt og firkanta at det kun måler hva et menneske er verdt i kroner og øre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags