Jeg vokste opp i en by og tre kommuner og et land der bildet så ganske annerledes ut enn dagens. Der klassesamfunnet var tydelig i byen, og der forskjellen mellom by og land var større enn den er i dag. Strøket der jeg vokste opp, viste dette veldig tydelig.

Den lille familien på tre bodde som leieboere i et hus på Rødsveien over Stadion. Hele området, Rødsjordet, hadde fått navn etter det staselige hvite huset øverst i – ikke en vei, men en allé. Og ikke bare én, men to alleer, og flere gater i Halden hadde fått navn etter noen av dem som hadde bodd på Rød. På Herregården bodde i min barndom bare to av familien Anker, overhoffmesterinne Borghild og sønnen hennes, Nils. Der var det høye smijernsgjerder rundt park og hage, og på gjerdet hang det skilt hvor det stod «ADGANG FORBUDT. SELVSKUDD UTLAGT».

Dit kom Kongen på besøk, og en gang tok mamma meg med så jeg kunne vinke til en høy, rank mann som het Kong Haakon. Og innenfor var det selskapelighet som i ingen andre hus på Rødsjordet.

La oss gjenoppleve hvordan det ble feiret jul i de to verdener som lå helt inntil hverandre. Stuepiken Anne Bratt forteller levende i sin bok «Anne på Rød» om feiringen på herregården. Forberedelsene begynte i god tid, for fru Borghild Anker hadde også sine plikter på Slottet i Oslo. Julebaksten forteller mye: Opprinnelig gikk det med til én porsjon deig 1 liter kremfløte, 100 eggeplommer, 29 spiseskjeer sukker, 3 kilo av det beste hvetemelet, helst ungarsk, 3 vinglass konjakk, 2 spiseskjeer kardemomme og 3 spiseskjeer hjemmestøtt kanel. Dette var herregårdens yndlingsjulekake med det noe malplasserte navnet «Fattigmann»!

I år, så mange år senere er navnet «Kakemann» forbudt i likestillingens navn og erstattet med «Kakeperson». Gad vite hva det statlige rådet som tar seg av slike viktige saker bestemmer at «Fattigmann» skal hete fra 2023? «Minstepensjonist»?

I Annes tid på gården i de harde 30-åra var riktignok deigen redusert til 20 eggeplommer, men likevel.

Julemiddagen besto av grønnkålssuppe med forlorne egg, kalkun med kastanjepuré, kokte epler, glaserte poteter og en god saus – og til slutt appelsin-is. Og dertil gode drikkevarer.

Et par hundre meter lenger nede i veien feiret familien Andersen jul med ribbe, surkål, kokte poteter og brun saus. De første ti årene var faren min fullmektig hos Sem, og befant seg vel som sådan et trinn over byens dominerende arbeiderklasse, og økonomien var forsiktig, men trygg. Det er kanskje litt overraskende når jeg vil bruke julebrennevinet som ble servert til kaffen som en indikator på økende velstand. Jeg har aldri opplevd misbruk hjemme, men øl og akevitt skulle det være til ribba julaften. Og et glass rødvin også – en blanding av drikkevarer en sydeuropeisk vinbonde kanskje hadde fått åndenød ved å oppleve. Men langt nord for vinmarkene skulle det ikke spares på noe til jul. Den brune drammen til kaffen var de første årene Old Brandy, Vinmonopolet i Fredrikstads rimeligste alternativ, som ikke ble noe bedre under krigen da Polet måtte spe ut druene med sulfittsprit.

Så ble faderen selvstendig bokhandler bak egen disk i 1946, og velstanden økte et hakk. Juledrammens kvalitet også, og det ble servert Eau de Vie Monopol, fremstilt av druer, men fortsatt i den lave enden av prislista. Rødvinen het på folkemunne «Sekskroners» etter prisen, og i Oslo ble den kalt «Frognerpils». Etter at familien Andersen i 1956 hadde foretatt en selskapsreise med tog til Paris, fikk bokhandleren smaken på Hennessy Cognac med både gull og stjerner på etiketten.

Julaftensmenyen var den samme i hele oppveksten, og gavene var for meg mest morsomme, for de voksne stort sett praktiske. På juletreet ble de små stearinlysene tent. Senere kom den elektriske juletrebelysningen, og nå er den avløst av batteridrevne lys som styres med fjernbetjening.

Jeg nevnte innledningsvis by og land. For meg var «landet» bonden som kom ukentlig med hest og vogn og hentet skyller til grisene sine. Og som på siste tur før jul satte igjen et julenek ved porten.

De fem krigsjulene husker jeg ikke mye av, men faren min hadde jo mange kunder hos Sem som satte pris på ham, deriblant bønder som kunne hjelpe til med litt naturalier. Vi hadde ingen villagris, og jeg kan ikke huske om det også kom juleflesk fra en av bøndene. Men det ble senere fortalt at foreldrene mine trillet meg ut på landet på søndagsturer, der det på hjemveien kunne ligge en eggeske under meg i barnevognen.

Julesangene var alltid de samme. De gode gamle med «Jeg er så glad hver julekveld» i spissen. Inntil Musevisa dukket opp, og Alf Prøysen fra Hedmarken gjorde jula over hele Norge norskere. Det var da vi begynte å kute alle sammen. Og mens det lyste i stille grender var saligheten et bessmorfang.

At det så senere kom en gresshoppe i kjole og hvitt og flosshatt og fargela julaften med Walt Disneys pensel, er en historie for seg selv som våre barn og barnebarn kommer til å forbinde med sin barndoms julaften.

La konklusjonen bli at julen var, og er, en hjertenes fest. At historien om det lille barnet har overlevd i over to tusen år. Og at vi skal være forsiktige med å riste på våre hvithårede eller hårløse hoder og sukke at jula ikke lenger er det den var før i tida. Det er den ikke heller, men magien består.