Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg vil være den sykeste og tynneste anorektikeren i verden!»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ordene til en i utgangspunktet oppegående og reflektert 14 åring. Om hun dør i forsøket er det «bare» en konsekvens. Psykisk helse blant barn og unge kan det ikke spares på!

Jeg er ikke forsker eller har medisinsk bakgrunn, men har levd som far i 3,5 år i spiseforstyrrelsens grusomme verden og har hatt samtaler med pårørende med tilsvarende erfaring. Spiseforstyrrelse er den psykiske lidelsen med høyes dødelighet.

Vår erfaring startet januar 2018 hvor vår datter på 10,5 år begynte å spise mindre og mindre. Endringen skjedde gradvis og det tok noen måneder med rask vektnedgang før vi forsto at dette var en spiseforstyrrelse. Jenta var da bare et barn og med den erfaring vi har i dag ville vårt møte med primærhelsetjenesten og sykehus ha fortonet seg helt annerledes.

Om fastlege, barneleger på barneavdelingen, helsesykepleier og mor/far hadde hatt mer kunnskap og innsikt kunne vårt barn vært friskt. Det kan være at 10 åringen kunne ha fortsatt med å være et barn, ha venner og et godt liv. En mor og far kunne vært i jobb og gitt skatteinntekter. 20-30 mennesker i behandlingsapparat kunne ha hatt kapasitet til å jobbe med flere pasienter. Søsken og familie kunne ha sluppet dype bekymringer og gledes seg over å være en hel familie!

Les også

Volvo-sjefen ble helt nummen da sjokkbeskjeden kom

Både av hensyn til menneskene som blir berørt og av det samfunnsøkonomiske perspektiv, som byråkratiet er opptatt av, må det jobbes med å sette i verk tiltak så snart mistanke om spiseforstyrrelse foreligger. Ikke vente til barnet er somatisk så sykt at det kvalifiserer til innleggelse på sykehus!

Det er ekstremt viktig å fange opp endringer i humør, rask vektendring, unormal interesse for kalorier og økt treningsiver på de unge. Om spiseforstyrrelsen blir fanget opp før kroppen blir undervektig, eller at de krevende tankene får grodd seg fast, er muligheten for tilfriskning vesentlig bedre. I det den unge blir undervektig og/eller at hjernen kobler seg fra normal tankegang vil tilfriskningsperioden kunne bli veldig krevende og lang.

Det å behandle spiseforstyrrelse krever «spesialister». I begrepet spesialister ligger det personer som er genuint interessert i å jobbe med denne gruppen pasienter og som har erfaring med spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelse er en dødelig sykdom og skal behandles deretter.

Det må satses på grundig opplæring av lokale BUP, Helsesykepleiere, fast leger og også sette mer søkelys på usunn adferdsendringer i skolen. I tillegg må det opprettes lokale team av spesialister, tilsvarende spiseteam som er etablert i enkelte bydeler i Oslo, vil samfunnet kunne bli spart for mye lidelser og kostnader. Et spiseteam kan agere raskt ved mistanke om spiseforstyrrelse og kan bistå familier med å lage gode rutiner/rammer rundt måltider og aktiviteter. Lage gode oppfølgingsplaner og samtalerom, som gir en trygghet både for den syke og for familien. Det vil igjen vil kunne medføre at den unge klarer å komme seg ut av det negative tankekjøret raskt og velge å fortsette å være frisk.

Det vi som familie har opplevd de siste årene og det vi opplever i dag er ubeskrivelig tøft. For den som ikke opplever spiseforstyrrelsen, som pårørende eller behandler, er det umulig å sette seg inn i hvor grusom denne sykdommen er, hvordan den ødelegger den unge både fysisk og psykisk. Det som også gjør vondt, er at vårt barn har mistet sine siste år som barn og sine første år som tenåring.

Kjære politikere og byråkrater, sørg for at så få familier som mulig opplever det samme som oss!

Kommentarer til denne saken