Historien om de to kunne startet helt tidlig på 70-tallet, da den blonde guttepjokken Trond hørte «Whole Lotta Love» med Led Zeppelin og ble gitarfrelst.

Den kunne også startet da Øystein Andersen kom med elgitar til gitarkurs på Rødsberg ungdomsskole, og spilte «Lilla Vackra Anna» med fuzz. I stedet kjøpte han trommesett for konfirmasjonspengene.

Men vi starter historien i stedet på Aspedammen i 1981. Øysteins band Overdrive deltok i en talentkonkurranse, det samme gjorde Holters band Bangkok Suxx.

– Vi vant selvfølgelig, ler Øystein og kikker bort på sin mangeårige parhest og kompis.

HA treffer de to hjemme hos Trond i Sponvika. Praten går livlig om fortid og nåtid. Og fremtid.

Det legges nemlig planer for et spektakulært 2023 for bandet Wig Wam.

Mer om det senere.

For lite visste de to den dagen på Aspedammen i 1981, at karrierene deres skulle følge hverandre, sammen og parallelt. I flere tiår.

– Vi hang jo på Rockehuset, så opp til Kalle Storm Andersen, Ulf Richter Svendsen og de andre profilene i Halden-rocken, forteller Holter.

Han fikk spørsmål om han kunne spille gitar på Ole Evenruds debutalbum. Og takket ja.

– Trond og bandet hans var mer rebelske og rocka. De var mer som Rolling Stones. Jeg spilte med Geir Holm, og vi var pop, mer som Beatles. Uten sammenligning for øvrig, sier Øystein med sedvanlig glimt i øyet.

Tenåringen Øystein tjente ekstra penger på Svinesund, der han passet på radiobilene.

– Det var helt sjukehus. Jeg hadde blåmerker over begge bena, det var ikke noen drømmejobb akkurat, sier Øystein og forteller historien som skulle forandre veldig mye av hans livsvei.

Historien huskes ikke i detalj av den andre hovedpersonen (Ole Evenrud), men han mener at det ikke er noen grunn til å tvile på den likevel.

– En dag kom Ole ut til Svinesund. Jeg visste jo godt hvem han var, han hadde jo slått igjennom for alvor. «Trives du her eller?», spurte han og lurte på om jeg ville bli med på turné. De trengte en trommeslager. Jeg ble svar skyldig, og bare dro derfra. Selvfølgelig ville jeg det.

Trond ble også med i bandet etter hvert, og sånn ble det til at de to levde musikkdrømmen på 80-tallet.

– Det var mye sjukt som skjedde. Vi reiste mer eller mindre rundt i to-tre år kontinuerlig. En gang spilte vi i Nord-Norge, og Ole ville at jeg skulle kjøre et show med elefanttruse. Jeg satt jo bakerst der og med mase lys på scenen så jeg jo ikke hvem vi faktisk spilte for. Etterpå gikk det opp for meg at jeg hadde kjørt showet foran 600 kællær i en militærleir. Det var et under at det gikk bra, skratter Øystein.

Slik varte det fram til 1987. Spillejobber i England og plateinnspillinger. Da ga Øystein seg, og Trond ble med Ole til USA. Et eventyr som endte brått.

Ole Evenrud

Ole I'Dole Evenrud er sentral i karrierene til både Trond Holter og Øystein Andersen.

– De er noen år yngre enn meg, men begge to ble med i bandet mitt på 80-tallet. Gjennom felles bekjente ble jeg gjort oppmerksom på at de var flinke musikere. Trond var langt framme som gitarist allerede som 16-åring, forteller Evenrud.

De har mange felles minner fra en vill periode med turnéliv og reising i utlandet.

– Øystein ble med på turné tidlig, og Trond et par år etterpå. Den første konserten han spilte på var foran 70 personer i Tranby, det var ganske kleint og Tronds forventninger ble nok ikke helt innfridd. Men dagen etterpå spilte vi foran 5.000 gale fans, og en haug tenåringsjenter stormet scenen. Om ikke han gjorde i buksene, så var det nok ikke langt unna, skratter Evenrud.

Som er glad for alt de har opplevd i karrieren. Selv takker de Evenrud for mye, men takken går også begge veier.

– Det er fine guttær, og jeg er unner de all den suksessen de har hatt. Det er ikke så mange lokale som har oppnådd så mye innenfor musikken som Trond og Øystein.

– Da min solosatsing gikk dukken på slutten av 80-tallet, var Øystein viktig for meg. Han bodde i Sverige og hadde hatt suksess med Sha-Boom. Da hjalp han meg med leilighet og mye annet som la grunnlaget for karrieren min som produsent i Stockholm, sier Ole Evenrud.

Trond og Øysteins veier skiltes i noen år, og de ble i stedet sentrale i to separate suksesser.

Holter i Dream Police, et band som gjorde suksess i Norge.

– Dream Police var en fin tid, og det var spennende å være med på. Men i 1994 var jeg ganske lei, forteller Trond Holter.

Øystein på sin side var med i et band (Poptalk) sammen med kompis Dagfinn Strøm. Igjen ble Ole Evenrud en brikke i spillet. Han skrev R.O.C.K., og inn kom den svenske bassisten Peo Thyrén fra Noice. Bandet Sha-Boom så verdens lys.

– Vi trengte en til, en som så bra ut. Dagfinn og jeg dro ned til platesjappa til Dagfinn og så igjennom platecover. Der fant vi John (Sands). Resten er historie, det var noen år med galskap, sier Øystein om popstjernelivet i Skandinavia, spesielt Sverige.

Øystein ble i Sverige i 11 år, utdannet seg og fikk familie. På slutten av 90-tallet gikk turen hjem til Halden igjen. Flyttelasset endte på Risum, og nabo ble, - ja du gjettet riktig - Trond Holter.

Der, på Risum, startet så smått et nytt eventyr. Lite visste de to kompisene at det skulle ende i platåsko, glitter og en hinsides virvelvind med konserter og styr de neste ti årene.

– Det begynte jo veldig smått. Alexis holdt til i Kåre Andersen-bygget, og skulle ha rockekvelder på fredager. Jeg ringte Åge Sten (Nilsen), og rett før konserten trakk bassisten seg. Da ble Bernt (Jansen) med. Vi het Absolutt Fredag og det funka ganske bra, sier Holter.

Så ringte Rino Huseby på Hannestadgården. Februar 2001 skulle han arrangerer 80-tallsshow, og ville ha et liveband.

– Thorkil Lindskog skrev om konserten på Alexis. Han mente det låt bra, men at vi så kjedelige ut. Da bestemte vi oss for å ta den helt ut på Hannestad. Slik ble Wig Wam født, og Lindskog skal faktisk ha noe av æren her, ler Andersen.

Låter ble skrevet og øving ble gjort. Sakte, men sikkert fikk bandet satt seg. I 2004 ble Wig Wam nummer tre i den norske Melodi Grand Prix-finalen. Året etter vant de med «In My Dreams», og Wig Wam ble plutselig kjent langt utenfor Østfolds grenser.

– Det var et helsikes sirkus egentlig. Åge Sten skrek «rock n' roll», og vi hang oss på. Fra vi vant Grand Prix til vi ramla ut av turnébussen høsten 2007. Det gikk absolutt i ett, vi var dritt lei hverandre, forteller Trond Holter.

Ett års pause ble det, så ny plate og konserter. Så ny plate i 2011, men ingen turné.

– Vi skulle hatt noen utenfra som så på oss og fortalte at vi burde ha tatt en lengre pause. Vi var utslitt, og det gikk ikke mer. Men problemet i denne bransjen er at det alltid er noen som tjener penger på at du fortsetter. Vi lot det gå for langt, sier Andersen.

Han tok mange års pause fra musikken, og gikk tilbake til sin sivile jobb. Andersen er økonomisjef for Europris-konsernet.

– Jeg spilte jo fortsatt, følte faktisk at jeg utviklet meg som trommeslager, kommenterer han.

Holter forklarer om hvordan de fire fant tilbake:

– Vi snakket ikke mye sammen på noen år. I 2018 tok jeg en kaffe med Åge Sten og vi møttes igjen alle fire. Fant ut at vi egentlig ikke var uvenner, det var ikke snakk om masse bitterhet. Det hadde bare blitt for mye, sier Holter.

I 2020 skulle det store comebacket skje. Store konserter, blant annet Tons of Rock, og et mulig comeback i Grand Prix var på trappene.

– Vi ville få en fin avslutning på Wig Wam-historien. Men så stoppet alt opp.

Mars 2020 kom koronaen for fullt, og alle planer ble naturligvis skrinlagt. Comebacket var i det blå.

Men en forespørsel ble besvart. Wig Wam ble spurt om å bidra til musikk for TV-serien Peacemakers på HBO.

– Vi sendte filene, og visste ikke så mye om hva som skulle skje. Så smalt det, sier Holter.

«Do Ya Wanna Taste It» ble brukt i introen til TV-suksessen, med egen dans og i dagens digitale verden gikk det virkelig unna.

Alt dette mens Wig Wam-medlemmene satt hjemme og lurte på hva de skulle finne på.

– Vi hadde akkurat blitt vraket av bookingselskapet vårt, bare noen dager før. Så eksploderte Peacemaker, og forespørslene rant inn. Det ble en stor sak, plutselig ringte Rolling Stones og Billboard for å spørre om bookingselskapet som vraket oss tre dager før vi tok av, ler Holter.

De signerte med landets største bookingselskap All Things Live, og en lørdags formiddag i juni gikk de på scenen under Tons of Rock i Oslo.

– Vi trodde kanskje det skulle være et par tusen mennesker der. Hvem husket egentlig oss? Men så var det tjukt av mennesker, 30.000 i tallet. Et helt nytt publikum. Det var en mektig opplevelse, forteller Øystein Andersen.

– Alle disse årene med slit og jobbing. Det føltes helt spesielt. Jeg tror alle fire følte det samme. Vi har vært gjennom så mye sammen, følger Holter opp.

I 2023 venter store ting for bandet. I januar blir det turné i USA, Australia og en rekke andre land. Turné i Norge i mars, og ny runde i utlandet utover våren. Singelen «Out of the Dark» slippes nå i desember (video er allerede spilt inn), og albumet kommer i februar. Sesong 2 av Peacemaker er på vei, og du skal ikke se bort fra at Wig Wam blir involvert også der.

Alt tyder på at avslutningen av Wig Wam blir riktig så flott.

Skjønt, om det er avslutningen, skal man kanskje ikke være helt overbevist om tross alt.

– Jeg kommer til å stå på scenen til klapper sammen, sier Holter.

– Ingenting er som følelsen du får når du står på scenen foran masse tilskuere som virkelig er med. Absolutt ingenting.

Avslutter Øystein Andersen.