Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har troa på at bråk er bra for oss!

SIGNERT

Det er morsomt å bo i en by der folk gidder. Og folk gidder ganske mye i Halden. De gidder å lage gode kulturtilbud, de gidder å kjøre tråkkemaskina i marka på vinteren, stå på stand i gågata, lære små barn fotball, rydde skolegårdene før 17. mai, og drifte byens mange klubber og foreninger. Og så gidder de å ta debatten. Det er faktisk ingen selvfølge.

Likegyldigheten ligger alltid og lurer rett rundt hjørnet, det er nok av eksempler i verden på at likegyldigheten får rå. Derfor er jeg glad når diskusjonene raser i byen, for når folk bråker, så vet jeg at de bryr seg. For eksempel om vi skal parkere på Torget eller ikke. Eller om Os skole skal stå eller rives. Disse debattene blir jo aldri ferdig snakka i Halden, nettopp fordi det er så mange som bryr seg. Er ikke det egentlig kult?

Det som kan være litt trøttsomt, er alle de kjipe tinga som kommer i kjølvannet av debattene. Når folk slutter å prate med hverandre fordi de er uenige om hvorvidt Os skole skal rives eller ikke, da blir det litt stusslig. Det går liksom ikke an å være enige om å være uenige. Du må velge side, og dermed velge venner. Og er du på den andre sia; ja da prekær ente jæ me dæ lenger.

Jeg er redd for at vi i framtida skal se tilbake på 2020-tallet som ekkokamrenes tid; en tid der vi helst omgikkes folk med samme meningspark som oss selv, og ikke orka å bli utfordra på egne synspunkter. I dagens digitale verden kan alle finne plattformer og fora de føler seg hjemme i på nett, i stedet for å lufte argumentene sine der de faktisk møter nyttig motstand. Vi har ikke lenger én felles nyhetskilde. Folk bruker alt fra Facebook til Resett for å finne nyheter, og de holder seg i større og større grad til kanaler der egne meningsfeller holder hus. Her i Norge har vi kanskje ikke dratt den så langt som USA, der folk så å si aldri utsettes for nyheter de ikke er enige i – men jeg tror det er dit vi er på vei.

En venn av meg sa til meg en dag: «det har blitt sånn at hvis man er uenig, så er man ikke snill». Det synes jeg er farlig.

Jeg synes debatt er kult. Men så finnes det naturligvis mange eksempler på debatter som ikke er spesielt fruktbare. Som for eksempel når debatten går såpass utfor stupet at gode initiativer blir knebla og knust av selve debatten. Gitarmonumentet er et eksempel, og absolutt ikke til etterfølgelse. Men som hovedregel er jo debatt bra, og dessuten en forutsetning for å kunne ha et fungerende demokrati. Debatt er sunt. Og krangling er faktisk heller ikke så innmari farlig. Jeg synes vi skal tåle ganske mye kjeft og krangling.

Jeg tror nemlig at vi mennesker trenger å bråke litt, jeg tror det er sunt å la det koke helt over i ny og ne, og få ruska litt opp i forgasseren. Er det ikke ganske deilig da, å krangle først, og så bli venner igjen etterpå? Jeg ønsker meg et samfunn der vi kan krangle så busta fyker, og så ta en kopp kaffe sammen etterpå og være enige om å være uenige. Og så må vi selvfølgelig bli litt flinkere til å si unnskyld hvis vi har vært teite i kjeften. Når det er sagt, så vil jeg også hevde at det skal lite til før krenkometeret lyser rødt.

Det som er litt komisk, er at samtidig med at krangelen blir stadig mer tabu IRL som det heter, altså «in real life», så blir kommentarfelttrollene slemmere. Ofte, når kommentarfeltet går av skaftet, er det én illsint veps i forsamlingen som har starta festen. Da tenker jeg ofte «stakkar, hen trenger kanskje noen å krangle med»? Jeg tror nemlig at hvis kommentarfelttrollene hadde hatt noen de kunne krangle med, så hadde de ikke vært så sjofle i kommentarfeltene. Når jeg forestiller meg nettrollene, ser jeg alltid for meg en trykkoker av et menneske, mørkerød i trynet, hamrende løs på tastaturet med CAPS-LOCKEN PÅ! En høyforbruker av spyfjes-emojien! Så trykker hen «publiser», og venter i sitrende spenning på bråket hen nettopp har initiert. Tenk så skuffa de blir hvis ingen svarer! Hele poenget er jo å få lov til å krangle!

«Don’t feed the obvious troll», skrev en fyr i et kommentarfelt i en britisk avis jeg leste i sommer. Da tenkte jeg at man kanskje bør svare trollene, at det er bedre at trollene får krangle på nett, i stedet for å gå ut i verden med all den aggresjonen. Vi snakker mye om at vi må ordne opp i kommentarfeltkulturen, men vi kan vel ikke fjerne alle de sinte folka fra verden heller? For alt vi vet er de også sinte for en god grunn. Kanskje er det terapeutisk og fint at de får krangla fra seg i kommentarfeltet? Kanskje får de en god natts søvn etterpå.

Jeg har troa på at bråk er bra for oss. Og så tror jeg vi må tørre å være mer uenige, også med venner og folk vi liker. Et godt eksempel på gode venner som ofte er uenige, er Åsa Linderborg, Hassan Pleisner og Hilde Sandvik i radiotalkshowet «Norsken, svensken og dansken» på NRK P1. Det synes dere skal lytte til. De blir ganske forbanna på hverandre noen ganger, men de er venner allikevel. Sånt blir jeg glad av.

Kommentarer til denne saken