Hallo, kjære lesere. Her kommer kreftkronikk nr. 8! Vi som har kreft har mye ekstra å tenke på. Og vi som får den beste behandling, vi er heldige. Slik er mitt enkle resonnement. Og konklusjonen må bli: Si ja til alt som gir livet muligheter. Og vær aldri redd.

Jeg skal nå ta dere med til et av landets beste sykehus, Ullevål – og sykehusets kreftsenter. Det er en opplevelse på alle måter. Ikke visste jeg at så mange mennesker har kreft – og var tilsynelatende ganske så spreke – som den strømmen av kreft-venner jeg hver dag i lang tid så komme og gå.

Jeg skulle stråles. Det var mitt sjenerøse tilbud. 20 virkedager etter hverandre. Jeg hadde lest meg til noe, men ante absolutt ikke hva jeg gikk til. Med lørdager og søndager, da man ikke stråler, så gikk faktisk hele mars måned med til foryngelse av min snart 79-årige kropp. Og i like mange dager fartet jeg på statens bekostning til Oslo fra Halden og hjem igjen. Jeg kunne ha bodd på sykehotellet og sluppet all fartingen.

Så tenkte jeg: Er det noen gang i livet det er viktig med et godt hjem og en pleiende ektefelle, så er det når man er syk og under behandling. Jeg fulgte min indre stemme der – og angrer ikke et sekund. Aldri har maten på Os smakt bedre. Og Petra kattepus, hun har aldri vært søtere. Ferden var slik – og alltid til forskjellige tider: Halden taxi til Grålum og helsebuss derifra til Ullevål sykehus. Eller drosje helt inn – og så tilbake igjen. Alt betalt for oss som hadde opparbeidet seg frikort. Et glimrende system – alt satt i scene av Pasientreiser. Systemet fungerte prima de aller fleste dager, bortsett fra etpar ganger jeg kom for sent til time. Men da jeg ringte jeg strålingen og sa at vi var et kvarter forsinket. Vanskeligere var det ikke.

Under veis i bussen ble vi servert kaffe og en snipp vestlandslefse. I tillegg hadde jeg med en vannflaske, som alltid skulle tømmes cirka Moss, for at blæra skulle være lagom full til selve strålingen.

Med litt uro og mye forventning gikk jeg inn i strålerommet første gang. Hva skulle dette innebære?- Ta av deg! Du skal ligge her, sa en søster. Da det var gjort, måtte jeg hver dag ut med det samme fødsels- og personnummer. Hadde vært kilent for avdelingen om man hadde «stekt» feil person! Så skulle jeg vippe kroppen opp på en smal bordplate – bena litt lenger ned, hodet noe mer oppover. Opp med skjorta, ned med underbuksa. Så forsvant damen – og jeg var mutters alene med strålene. Jeg hørte at bordplaten flyttet litt på seg – og at litt lys og lyd kom over meg. Men vondt? Nei, absolutt ikke. Da strålingsseansen var over, kom damen inn og sa at jeg kunne begynne ferden fra bordplaten til gulvet. Hjelp kunne jeg få. Hele behandlingen tok under 10 minutter – uten at jeg var veldig opptatt av tiden. Jeg var jo der for å bli bedre.

Slik gikk dagene. På med tøyet, så spise deilig niste hjemme fra – alltid det samme – med smak, skinke, nøkkelost og litt sennep. Jeg opplevet en dag en fantastisk dame – mens jeg ventet på bussen. Ikke av de yngste lenger, lett hvithåret. Hennes plass var bak skranken. En aldrende mann, litt stiv i ryggen, han ville gjerne vil litt om det og det. Da føk denne damen ut fra sin plass og hentet en stol til gubben, så han fikk fremføre sitt ærende sittende. Makan til menneskevennlighet. Dette skjønne damemennesket, hun heter Gro.

Om alle reisene til Ullevål gikk like uproblematisk for seg? Neida. En fredag fikk jeg veldig diaré – og så oppdaget jeg at kateteret var i fri dressur. Hjelp! Etter toogenhalv times venting fikk jeg nytt kateter på Haldens nye legevakt. Damene der var absolutt både flinke og litt festlige! Sånn som damer i den bransjen gjerne skal være. Den andre gangen det gikk skitt var enda skumlere. Jeg fikk en ettertrykkelig diaré – mens jeg satt musestille i drosjen. Vel fremme på Ullevål fant jeg det første og beste toalett, rev av meg støvler og underbukse med mye rart i, innen jeg i strømpelesten gikk til stråleavdelingen. Der fikk jeg nytt undertøy – og en ørlite barmhjertig fnis.

Nå etterpå? Jo, en fantastisk behandling, utført av et godt menneskemateriale. Ullevål er et absolutt topp sykehus. Men jeg har fått juling! Kroppen trenger hvile, mye mat og drikke. Jeg hviler og hviler. Lite eller ingen smerter. Bare en stor paraset – om det røkker. Og hver dag disse hormonpillene, som min kropp tåler bra – og som helbreder. Får dere tilbud om stråling, så si ja med begge hender!