Noen ganger er jeg litt kornåker. Det vil si at jeg fort kan lene meg i den retningen vinden blåser akkurat den dagen. Jeg er nok ikke et sånt strå som legger seg rett ned for det minste lille vindpust, men jeg kan vaie fælt til tider. Det er en egenskap jeg har vært litt småflau over, men som jeg nå har bestemt meg for å eie. Før trodde jeg at hvis man mente noe om noe, var man en fjert hvis man gikk tilbake på det. Hadde man først ment noe, måtte man stå for det. Nå er jeg ikke så sikker på det lenger. Jeg har endra mening om at jeg kan endre mening.

Jeg vet om en del folk som er overbevist om at de alltid har rett. Helt innmari rett. I alt de mener. Og de folka der går det ikke an å argumentere med, eller komme med innspill til nye måter å se ting på. Før syntes jeg sånne folk var stilige, jeg så på dem som staute små godstog som tura frem på og utafor skinnegangene i livet, helt uanfekta av hva folk rundt dem mente. Jeg var like fascinert av godstogene som jeg var av folk som kjører en gjennomført og komplett stil livet gjennom. Folk som er cowboyer, eller pønkere, eller børnere, og lever hele livet sitt etter en slags estetisk og innholdsmessig mal. Mitt problem er at når jeg møter en pønker, så vil jeg være pønker. Men to minutter senere møter jeg en cowboy, og da vil jeg være cowboy.

Men sånne veldig lettblåste kornåkere, dem har jeg aldri hatt så mye respekt for. Det er jo heller ikke en respektert og fet egenskap i vårt samfunn. Derfor har jeg vært flau over at jeg stadig endrer mening om ting, også om ting jeg synes er viktige. Men jeg har litt det samme problemet med meninger og argumenter som jeg har med cowboyer og pønkere. Jeg synes folk mener så mye smart, så jeg lar meg ofte overbevise av siste taler.

Når det skjer noe i samfunnet som forårsaker debatt, så henger jeg meg fort på. Under pandemien for eksempel, når folk ble tatt i å gjøre ulovlige ting, da kasta jeg meg fort på sinnahylekoret. Da det dukka opp nyhetssaker om folk som laga stor fest, arrangerte grotte-rave, eller dro på hytta, da sto jeg fremst i hylekoret, prektig og rakrygga, og raljerte i samstemt klang med alle de andre hylerne. Men så er det jo bestandig sånn i debattens land, at etter noen dager med hylekor, dukker det gjerne opp noen motstemmer. Stemmer som modererer, eller som ser ting skrått fra siden. Fra folk som ikke er i hylekormodus. Når alle kronikkene har blåst i samme retning en stund, og alle er enige om å være enige om at folk og ting er dumme og urettferdige, kommer det gjerne en motkronikk. Fra folk som sier jo da, men nei da. Med forslag om å betrakte problematikken med nye øyne. De puster i gang en liten vind som begynner å blåse forsiktig i en annen retning. Og hjemme sitter jeg og grubler på ting. Var jeg kanskje litt forhasta? Kanskje litt steil? Denne gangen også?

Før tenkte jeg at dette var en liten brist i min personlighet, en slags svakhet i min moralske ryggrad. Hvorfor klarte jeg ikke å innta en posisjon, og bare stå for den? Ikke bare det, men jeg måtte helst holde meg innafor i min egne politiske meningspark også. Jeg følte en slags forpliktelse til å være mitt politiske parti lojal. Dette innebar også, idiotisk nok, at jeg ikke fiksa å medgi at andre politiske partier kunne ha rett om noe som helst. Særlig de partiene som befinner seg på den andre siden av midtlinja på den politiske aksen. Det var en slags fallitterklæring å skulle innrømme at mine politiske ufrender kunne ha rett. De tok vel feil om alt? Jeg trivdes veldig godt i de trygge og varme ekkokamrene, og ble smått uvel av å gå ut av dem.

Men nå har jeg altså begynt å digge å endre mening. Jeg liker å bli overbevist, jeg elsker å lytte til folk som mener motsatt, spesielt hvis de argumenterer saklig, elegant og overbevisende. Og jeg kan rusle frem og tilbake over den politiske midtlinja uten å bli kvalm. Allikevel blir jeg litt sliten av å være lettblåst noen ganger, jeg lurer på om alle de vindretningene i åkeren gjør meg litt susete i hodet. Jeg blir mer og mer sikker på at jeg er usikker. På det meste. Men jeg foretrekker uansett å stå der og svaie frem og tilbake i vinden.