– Erlandsen bør stenge dørene

BØR LEGGES NED: – Med ytringsfriheten i baklomma, med stor forståelse for unikes behov for arbeidstrening og med noen fakta på bordet tar jeg sjansen, skriver Aabø. Arkivbilde: Arild Brunvand

BØR LEGGES NED: – Med ytringsfriheten i baklomma, med stor forståelse for unikes behov for arbeidstrening og med noen fakta på bordet tar jeg sjansen, skriver Aabø. Arkivbilde: Arild Brunvand

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jarle Aabø er ny Signertskribent i HA. Dette er hans første bidrag. Han er fra Halden, men bosatt i Oslo. Han har bakgrunn som journalist, og er i dag informasjonsrådgiver. Aabø har markert seg som samfunnsdebattant – også i Halden.

– Adjø, Erlandsen

Det smerter å skrive det, men jeg tror tiden er inne for å lukke døra til Norges eldste konditori. Det var min mor som introduserte meg for Haldens klenodium og de kafébord vi alle er så veldige stolte av.

Erlandsen Conditori ruver i vår bevissthet sammen spiralloffen fra Motz, kjøttpuddingen fra Grotten og byvåpenet. Siden vi haldenserne er sterke tradisjonalister så skal også alt være sånn som det alltid har vært, sø.

Ifølge fru Aabø ruslet jeg på små gutteben inn i paradiset i Storgata en gang på sekstitallet og de solide damene servert meg en himmelsendt bolle, brus og kanskje en kopp med kakao og krem. Bollen husker jeg smaken av ennå.

Den var gigantisk og drysset med englestøv på toppen. Inni var det en fløyelsmyk mandelmasse som fikk flyte fritt mellom små melketenner. Den slags opplevelser skaper i voksen alder en sylskarp kampvilje for konditoriet.

Men, Erlandsen taper penger, mye penger og mange stamgjester har sluttet å gå dit.

– Hvis du skriver at Erlandsen bør stenge, blir du spytta på neste gang du er hjemme, advarte HAs nyhetsredaktør da jeg foreslo denne kronikken.

Men med ytringsfriheten i baklomma, med stor forståelse for unikes behov for arbeidstrening og med noen fakta på bordet tar jeg sjansen:

24. mai 2012 registrer Jørn Ørnlund Nilsen et nytt aksjeselskap i Brønnøysundregistrene. Selskapets formål er å drive «bakeri/cafe, tekstiltrykkeri, vaskeri og bed/breakfast gjestehus, dvs. drive enkle overnattingssteder m/tilhørende servering».

Arbeidskraften til Nilsen nye forretningsidé skal hentes fra gruppen «utviklingshemmede» og Nilsen gjør seg selv til både administrerende direktør og styreleder i det nye selskapet Dagita AS.

I stiftelsespapirene lover Nilsen dyrt og hellig at eventuelle overskudd skal forbli i selskapet.

Siden innskutt aksjekapital var lovens minstekrav på 30.000 kroner, startet Nilsen jakten på mer penger og det gikk ikke lang tid før Marianne Mowinckel åpnet pengesekken.

Mowinckel var frem til 2009 redaktør i bladet «Vi over 60», men ble fra samme år styremedlem og daglig leder i stiftelsen Helle Bennetts Allmennyttige Fond.

Fondet har 70 millioner kroner til rådighet og stiftelsens formål er å vise omsorg gjennom milde gaver til døende,rusmisbrukere, innvandrere og psykisk utviklingshemmede.

Mowinckels omsorg for Nilsens frieri førte til at stiftelsen for første gang ble storaksjonær – og det i et konditori.

Hele 85,23 prosent av Dagita havnet på Mowinckels hender, mens Nilsen satt igjen med 9,23 prosent av eierskapet. Resten ble fordelt med mikroposter til de involverte.

Det er neppe i tråd med stiftelsens vedtekter og ånd at den skal eie Erlandsens Conditori i Halden.

I juni 2014 etter at Nilsen varsler konkursfare for Erlandsen, trekker han seg som styreleder og toppsjef i Dagita AS. Inn kommer Marita Groth, som senere ble erstattet av Marita Skjelin.

At Jørn Nilsen fortsatte å fronte Dagita som selskapets styreleder langt inn i 2015 er en rimelig uryddig opptreden fra et selskap underlagt aksjeloven.

Så, den 9. april i år melder Dagita at det har skapt en ny eierkonstruksjon rundt selskapet som i nå er teknisk konkurs.

Tre utviklingshemmede gjøres til A-aksjonærer, mens Mowinckel og Nilsen skaper sine store eierposter om til B-aksjer. Hvorfor er dette oppsiktsvekkende?

En eier av en A-aksje påtar seg et enormt ansvar, fordi det er kun A-aksjene som gir stemmerett på Dagitas generalforsamling.

Og for de av dere som ikke vet hva generalforsamlingen driver med nevner jeg at det er den som bestemmer om regnskapene skal godkjennes, hvem som skal være revisor og om selskapet er moden for skifteretten.

B-aksjonærenes rolle er normalt å holde seg langt unna driften, men nyte godt av aksjeutbytte.

Gjennom årene er det mange profesjonelle som ikke har fått Erlandsen til å gå. Ingenting tyder på at dagens fiffige konstruksjoner kommer til å lykkes, uten håp om fordekte statlige overføringer og mer aksjekapital fra en storeier som neppe kan eie et konditori.

Men hva med de tre utviklingshemmede?

Jeg tror de som aksjonærer og ansatte bør slippe å kjenne på følelsen av konkurstrusselen og måtte forholde seg til alt folkesnakket.

Gi dem arbeidstrening i sunne og godt ledelsesstyrte bedrifter, mens Nilsen og Mowinckel rydder opp i sitt forretningseventyr.

At Jørn Nilsen fortsatte å fronte Dagita som selskapets styreleder langt inn i 2015 er en rimelig uryddig opptreden fra et selskap underlagt aksjeloven.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken