Gå til sidens hovedinnhold

Interessen som aldri vil forsvinne

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Portretter og podkaster, intervjuer og «hjemme hos»-reportasjer. Hvorfor skal vi så nært på folk vi ikke kjenner? På kjendiser? På folk vi ser opp til eller blir fortalt at er beundringsverdige? Og hva med dem vi ikke liker? Er de også interessante?

Ser man nærmere på vår kulturs behov for personlige beretninger og selvutleverende, er alle slags kjentfolk av interesse. Både Fridtjof Nansen og Siv Jensen, Ingrid Alexandra og Charles Manson fascinerer og interesserer folk. Vi ser dokumentarer, vi følger direktesendinger, vi leser biografier og lørdagsportretter i avisa. Vi vil bak førsteinntrykket, bak den profesjonelle fasaden, bak alle tenkelige og utenkelige stengsler for å få vite hvordan folk egentlig var eller er. Hva driver dem? Hva lager de til middag? Hvem er de sammen med? Hvorfor er det så interessant?

Vi kan kanskje si det kommer av noe så grunnleggende menneskelig som nysgjerrighet. Men for meg er det mer enn bare det. Jeg har alltid syns psykologi er spennende. Jeg liker krimlitteratur og thrillere, dokumentarer og podkaster som NRKs «Sånn er du» fordi jeg som menneske speiler meg i andre. Det er fengslende å undersøke andre for å bli kjent med seg selv. Hva er likt? Hva er forskjellig? Hvordan tenker du? Hvordan handler du i en gitt situasjon? Og ville jeg gjort det samme?

I «Sånn er du», som også kan høres på radio, analyserer programlederne Harald Eia og Nils Brenna menneskesinnet hos profilerte nordmenn. De bruker en personlighetstest som kalles «Big 5» og inviterer inn politikere, komikere, skuespillere, forretningsfolk og idrettsfolk til å snakke om scoren de får på denne testen. Hvor høyt scorer de på nevrotisisme? På medmenneskelighet? På åpenhet for kunst og naturopplevelser? Hvor planmessige er de? Hvilke følelser og opplevelser ligger bak scoren? Den verdensberømte forfatteren Karl Ove Knausgård er svært åpen for andres følelser, men har mye angst. Den stødige programlederen Sigrid Sollun er svært skeptisk til andres hensikter, og har mye uro i kroppen. I studioet svarer de åpent på alt de blir spurt om og vi lyttere, som til sammen lastet ned programmet en million ganger i fjor, spisser ørene og kjenner etter i oss selv. Hvem ligner vi mest på? Hvem er totalt ulike oss? Er det sant at hun som virker så komfortabel på scenen liker seg best alene hjemme? Og at han som er så lat er så ryddig?

Det er nok noe trøstende også i dette programmet. Tenk at asosiale og ustrukturerte Espen Eckbo kan bli en av landets mest kjente humorister! At Anne Holt som har vært justisminister kan ha så mye angst for sosiale sammenkomster! Da blir mine nevroser, min slappe innstilling, mine tilkortkommenheter brått mye lettere å bære. Man trenger ikke noen få utvalgte egenskaper for å utrette noe stort. «Samfunnet trenger mange ulike typer,» slik programledernes credo går. Så kunne det gjort seg om duoen gjorde som HA i neste sesong: portretterte vanlige folk. Folk som ikke nødvendigvis har oppnådd et kjent navn, men som likevel har noe å formidle. Hvordan opplever de tilværelsen? Hvilke egenskaper bærer de med seg?

I studietida jobbet jeg i studentradio og produserte et portrettprogram kalt «Ry». Der ga vi ukjente navn som fortjente litt blest en halvtimes tid på lufta. Vi intervjuet dem om deres liv og prosjekter. Det ble gode historier og perspektiver av slikt. Tenk om Eia og Brenna kunne gjort det samme. Intervjuet en sykepleier, en fisker, en bibliotekar og en renholdsarbeider. Vanlige folk med en personlighet som passer mer eller mindre til det yrket de har valgt. Kanskje kunne det brakt oss enda nærmere hverandre. At vi hørte mer fra yrkesgruppene som sjeldent uttaler seg. Den introverte legen. Den nevrotiske bakeren. Ikke bare kunstnerne og de iøynefallende personlighetene, men alle de andre. Hvilke komplekse personligheter har de?

Og hva med vitenskapens store skikkelser. Burde vi ikke vært mer interessert i dem? Hva slags personligheter hadde de som kartla verden rundt oss? Burde vi ikke kaste oss over deres biografier? Er det ikke begredelig at vi kan navnet på verdens mest kjente seriemorder, men ikke vet hva han het -mannen som først oppdaget planeten Uranus (William Herschel)? Hvorfor er ikke disse folka kjendiser lenger?

En ting er sikkert. Vår interesse for oss selv og hverandre vil trolig aldri forsvinne. Dewey-nummeret for selvhjelp er det eneste nummeret folk søker på i biblioteket der jeg jobber på. Ellers søker de på ord. Men akkurat det nummeret kan de. Og det er en grunn til at romaner om kvinner som reiser utenlands for å søke etter sine røtter leses i bøtter og spann. Eller biografier om politikere og idrettsfolk. Folk er interessert i folk. I sine forgjengere, i sine samtidige og noen fordyper seg også i science fiction – fortellinger om dem som kanskje skal komme.

Høyest på salgstoppen i bokhandlene har «Omgitt av idioter: Hvordan forstå dem det ikke går an å forstå» tronet i lang tid. Oppfølgerne «Omgitt av dårlige sjefer» og «Omgitt av psykopater» kjenner jeg ikke salgstallene på. Men uansett om forfatteren er blitt kritisert for å overforenkle mennesketyper, tenker jeg populariteten vitner om en interesse for å forstå hvordan andre tenker. Så er det i tillegg lite som er så tilfredsstillende som å få satt andre i bås, selvsagt. Men det er kanskje et menneskelig trekk vi må leve med?

Kommentarer til denne saken