Jeg viser til mitt innlegg i HA fredag 13. januar under spalten Meninger og til svar fra kirkeverge Per Holger Andersen og kultursjef Knut Olav Brekklund Sæves, publisert lørdag 14. januar. Til de to retter jeg takk for fyldig og godt svar. Jeg innser at min påstand om underkommunikasjon ikke fullt ut holder vann og innser at jeg burde ha lest kulturplanen nøye slik den ble framlagt i 2022.

Til tross for det mener jeg fortsatt at det er grunner gode nok til at jeg vil løfte fram samarbeidsavtalen som er inngått for det kommende året.

Kirken stiller Immanuels kirke til disposisjon. Kulturenheten stiller med kompetanse og arbeidskapasitet’ skriver dere. Men hva med kostnadene knyttet til dette? I perioden 2001–2009 var jeg den ene av to som vasket kirken ukentlig, til inntekt for konfirmantarbeidet. Etter kulturelle arrangementer var det imponerende mengder søppel som enten fløt synlig i kirkerommet, eller som var gjemt under putene på benkene. Det måtte fjernes før neste gudstjenestelige handling. Tar kultursektoren ansvar for vask etter kulturelle arrangementer, eller legges det på kirkebudsjettet? Vil kostnadene til oppvarming av kirkerommet til de månedlige konsertene også favne menighetens behov for en varm kirke til gudstjenestene resten av måneden?

Hva med plassbehov til «backstage» for artistene? Skal prestens arbeidsplass og sakristiet i kirken stå til disposisjon for dette behovet? Artister er flinke til å stille krav til arrangørene om hva som skal forefinnes backstage. Det vil uten tvil bety at øl og annen drikke skal være på plass. Noe annet vil være urimelig, all den tid kulturetaten formelt er med som arrangør. I retningslinjer for bruk av kirken, er alkohol ikke tillatt med unntak for eventuelt valg av nattverdsvin, skjønt den er stort sett alkoholfri i vår tid.

Hvem tok initiativet til samarbeidet? Var det kirken, eller var det kommunen? Hvis det var kommunen: hvorfor det? Trengte de flere kulturarenaer? Samarbeid er som regel bra, men i dette tilfellet er jeg av den oppfatning at kirkens representanter ikke ser at de har glemt betydningen av 1. januar 1997 og 1. januar 2017. Stat og kirke skilte lag, og kirken fikk styringsrett over eget hus. Og denne retten benyttet den til bl.a. å slippe inn kulturelle aktører av ulike slag, men vurdert av eget menighetsråd. Bakteppet for slike vurderinger var alltid at kirken er et hus vigslet til kirkelige handlinger.

Kirkebygget er ikke – og må aldri – bli et verdinøytralt rom! Kultursektoren er derimot ikke bundet av en slik føring. Tar jeg feil, så korriger meg. Det første som slår besøkende som stiger inn i Immanuels kirke er Kristus-figuren. Haldensere: søk på Kulturkirken Jakob og se og les. Den gikk ikke fra kirke til dagens kulturkirke over natt. Det har tatt mange år. I dag er det fullt av fastmontert lysutstyr – et resultat av at det ble for slitsomt og tidkrevende å rigge opp og ned alt materiellet. Permanent skjenkebevilling er også på plass der, mest sannsynlig av hensyn til utleie av kirken til lukkede selskap, men bardisken er der.

Når du skal koke hummer, skal den legges i kjelen i kaldt vann. Da merker den ikke at temperaturen stiger, og til sist er den død.

Min bekymring er at den dagen kan komme, da ‘kulturen’ vil ha opp et sceneteppe fordi man ikke liker å ha Jesus som et forstyrrende element under arrangementet. Da er Immanuels kirke død og haldenserne står tilbake med et begrep: ‘Kulturkirken Immanuel’.

Oppfattes dette innlegget som at jeg maler fanden på veggen, så er hensikten det stikk motsatte:

Jeg ønsker å bevare vår vakre og kjære Immanuels kirke som et hellig rom der respekten for Gud og takknemligheten til Jesus skal fylle den besøkende med ære for det hellige. Det er kristenfolkets arv og oppdrag. Kommunalt behov for kulturarenaer må ikke få forrang!