Hvor går veien nå?

Ivar Bjørndal

Ivar Bjørndal

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.MENINGER Min artikkel i HA om hvordan president Roosevelt tok alle statens virkemidler i bruk under den store depresjonen omkring 1930 og mine tanker om hva stat og enkeltmennesker kan bidra med under den nåværende koronakrisen i Norge, vakte uvanlig stor interesse. Jeg fikk en rekke tilbakemeldinger, alle positive. To personer har skrevet interessante, meget kritiske artikler i avisa, Trond Enger en hel side. Han er kjent som en mangeårig, engasjert og utfordrende lærer i religionskunnskap ved vår høyskole.

Hans artikler er det alltid verdt å lese. Jeg har respekt for hans idealisme og sterke verdiorientering. Han er en skarp debattant som jeg nødig legger meg ut med. Men hans tilsvar til meg i HA leste jeg med stigende forundring. Lysten til å svare, tok overhånd.

Enger er enig i at the New Deal var den rette medisin i USA i den gangen. Men i vår nåværende situasjon vil den være helt ødeleggende. Vårt samfunn i 2020 er annerledes skrudd sammen. Stortingets og regjeringens bruk av de samme virkemidler vil forsterke grådighetskulturen, vrangforestillingen om at lykken ligger i en stadig stigende levestandard, det evige jaget på materielle goder. Engers språk er elegant og tonen høflig, men kritikken av min artikkel er drepende. Meg oppfatter han tydeligvis som en agent for konsument-samfunnets grådighetskultur.

«New deal»: Denne debatten tar utgangspunkt i president Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk. Foto: Colourbox

«New deal»: Denne debatten tar utgangspunkt i president Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk. Foto: Colourbox

Med denne kultur, eller rettere sagt ukultur og alt dens vesen, må vi bryte over tvert! Vi må inn på en helt annen vei. En vei som lærer oss moderne mennesker at lykken ligger i det stikk motsatte. I et enkelt liv, i enkle vaner, i frihet fra materialismens uro og mas på mer penger, flere nytelser, ny underholdning.

For å få dette til trenger vi en verdensomspennende frigjøringsbevegelse. Ansvarsbevisste mennesker må starte små geriljagrupper som går foran i krigen for et bedre liv, et bedre samfunn, en bedre verden. Fornøyelsen, ja fryden over at de mekanismer som har berøvet oss vår frihet endelig er avslørt, vil være drivkraften.

Kanskje dette er den rette medisin? Men om så skulle være, er jeg redd geriljakrigen ville trenge å pågå i hundre år før den fikk vesentlig virkning.

Jeg lever godt med Trond Engers svar, slik han vil med mitt, selv om jeg synes at hans forslag om geriljagrupper og verdenskrig egentlig savner enhver forankring i virkeligheten.

Engers språk er elegant og tonen høflig, men kritikken av min artikkel er drepende. Meg oppfatter han tydeligvis som en agent for konsument-samfunnets grådighetskultur.

Ivar Bjørndal

Mitt anliggende er enkelt, nærliggende og konkret. Det gjelder den barske krisa vi nå er inne i og som vi bør hjelpe hverandre ut av. Hva sier vi til alle våre bekymrede landsmenn som er permittert eller er oppsagt uten særlig håp om å få vende tilbake til sine arbeidsplasser? Til de lavtlønte i servicenæringene, helsesektoren, primærnæringene? Til barnefamilier med én inntekt, få sparekroner og et stort huslån med avdrag og renter som ubønnhørlig må ut hver måned?

Selv er jeg særlig opptatt av lærlingene som blir permittert eller oppsagt. Konsekvensen er at køen av ungdommer som hver høst søker om læreplass i bedrift eller offentlig virksomhet for å fullføre sin videregående opplæring og avlegge svenneprøve, vil bli lengre og lengre. Fire tusen kan fort bli til fem og seks. Tallet på dem faller utenfor arbeidslivet vil stige tilsvarende. Flere og flere unge vil om kort eller litt lengre tid ende opp som NAV – avhengige. Unge menneskers psykiske problemer er allerede et av våre mest alvorlige samfunnsproblemer. Hva sier vi til alle disse?

Skal vi foreslå at de starter geriljagrupper for å forandre verden? Kan en slik strategi virkelig være veien framover? Med fare for å ha misforstått totalt, kan jeg for min del bare si at denne filosofien er så langt fra vår nåværende, harde virkelighet som det lar seg gjøre å komme. La oss i stedet dele ut de kortene vi har. Det er langt mer positivt. Det gir en mening som folk flest forstår.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken