Viser til leder skrevet av Ulekleiv der man av kommentarfeltet kan lese at dette er skremmende lesing. Det handler jo tross alt om fremtiden. Til det har jeg noen enkle, og trolig i manges øyne alt for enkle betraktninger: At det er skremmende lesing: Ja! Overraskende lesing: Nei!

Les også

Et alvorlig sykdomstegn for Halden-skolen

«It takes a village to raise a child», ifølge Mor Teresa. Men når én lærer står alene med 28 elever, som alle har sin individuelle rett på tilpasset opplæring, er det faktisk prisgitt én pedagogutdannet person at eleven passer inn i ramma og mestrer fagstoffet. Det å tilpasse fagstoffet til 28 barn på en 45 minutters økt må selv Nerdrum kalle den ultimate kunst.

Skulle én, eller ofte flere ifølge HA sin leder, av de unge elevene falle på utsiden av undervisningen denne 1 til 28 modellen legger opp til, får man be til «høyere makter» om hjelp. Instanser og eksperter på elever med behov for hjelp med alt fra generelle lærevansker til psykiske lidelser, som i sin tur leder til utfordringer knyttet til det å lære eller i det hele tatt å gå på skolen, finnes.

I møter instansene imellom ender det hele dessverre så altfor ofte opp med en forklaring på hvorfor læreren ikke bare kan komme å si: «Hjelp, dette får jeg ikke til» og så faktisk motta kyndig hjelp som den aktuelle eleven kan profittere på. I stedet dukker det opp velmente råd som i korte trekk kan oppsummeres med følgende:

«Prøv ditt og prøv datt, for det har du ikke prøvd enda, men folk eller kyndig kompetanse har vi ikke ressurser, jeg presiserer ressurser, til å låne bort eller tilby når du står i situasjonen. Håper du lykkes bedre frem til neste møte, så evaluerer vi det hele da.»

Læreren sitter igjen med svarte-Per og holdes foreløpig ansvarlig for at eleven etter et nytt halvår fortsatt ikke passer inn i undervisningen 1 til 28 modellen gir. Dette halvåret er tapt tid! Tida går så altfor fort fra eleven som helst skulle hatt kyndig hjelp i går!

Les også

– Det er uheldig, og setter mennesker i en vanskelig situasjon

Men hvem er egentlig ansvarlig for at eleven mislykkes hvis mulige tiltak som diskuteres rundt bordet alltid strander med ordet ressurser? Og med ordet ressurser mener jeg mer enn bare kroner og øre! Hvem tar ansvar for at laget, eller det Mor Teresa kalte «Village», rundt disse elevene er på plass og fungerer?

Det er nemlig slik at bildet som tegnes av eleven med en form for lærevanske ofte viser seg å være komplekst. Så komplekst at selv erfarne allmennlærere må be om eksperthjelp.

En liten personlig digresjon som kanskje vil tydeliggjøre mitt poeng ytterligere er at jeg i 2019 ble rammet av en tilstand som kalles «sudden deafness». Min fastlege, som for øvrig er spesialist i allmennmedisin, var snar med å henvise meg videre til eksperter på øre, nese, hals. Ydmykt gjort, og det er på sin plass å si takk for all god hjelp siden hørselen omsider kom tilbake.

Hvem vet hva som ville skjedd uten eksperthjelp.

Les også

Svar til redaktøren

Historien om Storm fra Halden er dessverre ikke unik, Storm fikk trolig ingen eksperthjelp som jeg var så heldig å motta i 2019 da hørselen plutselig forsvant. Det hjelper verken Storm eller andre elever at ressurser i form av penger eller kompetente hender finnes, så lenge ressursene ikke brukes til elevenes fordel.

Unge mennesker er ikke programmerbare maskiner, men det begynner jeg seriøst å lure på om enkelte tror?

Eksempelet fra Hjortsberg skole der tre klasser skal bli til to viser en effektiviseringspolitikk av skolen, intet annet. Derfor er det som nevnt ingen overraskelse at historien om Storm dukker opp og blir drøftet i HAs lederspalte.

Så kjære politikere, kanskje er det på tide å stikke spaden i jorda og ta stilling til én av tre:

  1. Anerkjenn at dagens system ikke fungerer, men allikevel kapitulére. Er dette valget, er jeg spent på hva dere tenker om fremtidens samfunn som helhet. Unge mennesker er og forblir fremtiden.
  2. Kjemp for endring av et skolesystem som virker umulig å fullbyrde, både økonomisk og med tanke på ressurser i form av kompetent arbeidskraft. Hva slags skole dere ønsker tipper jeg alle partier har sin egen vri på.
  3. Sats helhetlig på barn og unge og lag budsjetter deretter. Husk at skolen er i en unik posisjon til å oppdage barn og unge med utfordringer og over tid jobbe med dem, men enkeltpersoner i skoleverket kan ikke stå i dette alene. Kanskje vil det betale seg en vakker dag å ha et skikkelig lag rundt barn og unge. «It takes a village to raise a child», men det koster flesk!