Jeg er rimelig sikker på at de fleste kan finne minst et skjelett i skapet som de helst ikke vil skal fram i lyset. Det er ikke sikkert at skjelettene gjør seg gjeldende hver eneste dag, det kan hende at det er et eldgammelt skjelett som også rett og slett er glemt.

Greia med å holde skjelett i skapet, er derimot at de også gjenspeiler sider ved deg selv som helst skal holdes i skyggene. Det handler om omdømme, og det handler om dømmekraft. Derimot er det formildende at de gjenspeiler fortiden. Vi skal alle ha rett til å forandre oss - og gjerne forbedre oss - før fortiden skal kaste en dom over nåtiden. Men det er ytterst problematisk at de oppsummerer deg de siste ti årene.

Sånn sett skulle nok Erna Solberg ønske at ektemannen forble i skapet, og ikke tok et syvmilssteg fram fra hennes skygge. For der har han i grunnen vært i hele den tida hun har vært en særdeles offentlig figur. Så har det kommet fram hva han har bedrevet i skyggene, og det er ikke vakkert.

Men det får meg til å lure på hvem disse menneskene er? Hva slags folk er det som håndterer kjøp og salg av 3600 aksjer, og tjener 1,8 millioner kroner på det over noen år, uten at ektefellen later til å enten vite om det eller bry seg? Sjansen er tilstede for at dette skjedde fra statsministerboligen i flere år.

Vi får ta Solbergs ord på at hun ikke visste. Men uansett kommer det ikke heldig ut for et menneske som ønsker å selge sine tjenester på bakgrunn av sine verdier, evnen til oversikt og kontroll.

Heldigvis er det nedfelt både i arbeidskontrakt og egen ryggmarg at jeg ikke kan handle med aksjer. Hvis jeg gjør et intervju med en aksjeregistrert virksomhet en formiddag, skriver saken (som kan ha vesentlig verdi for omdømmet til bedriften), kjøper aksjer og så publiserer artikkelen dagen etter, så sier det seg selv - i mine øyne - at det er uredelig.

Men jeg eier ikke en aksje, og det er mulig at jeg ikke har fulgt med i timen. Der det ble forklart at det er verdens mest naturlige ting å handle med aksjer. Men jeg tror ikke at jeg kjenner særlig mange som handler med aksjer, og i hvert fall ingen som kan leve liv hvor de lener seg på en pute av millioner av kroner om natta.

Så hvem er egentlig disse menneskene som kan handle for 118 millioner kroner i løpet av arbeidsdagene over ti år? Ikke som megler, men i en ganske annen stilling. Mens kona er statsminister.

For bare litt siden virket det relativt sjokkerende, og kanskje mest idiotisk, at ektemannen til utenriksminister Huitfeldt gjennomførte 109 transaksjoner i aksjer i perioden etter at hun gikk inn i stillingen. Kjøp og salg for hundre tusen kroner på et blunk. Jeg synes - sannsynligvis alarmerende naivt - at det er sjokkerende at dette er noe folk driver med. Og det er samtidig som ektefellene deres skal stemme over eller forvalte folks skattepenger og velferd.

Historien om Ola Borten Moes spekulasjoner er så åpenbart feil, fri for habilitet og tvers gjennom uforstående til egen rolle at de havner i en egen klasse. Han klarte alt helt på egen hånd.

Jeg sier ikke at ektemennenes handlinger diskvalifiserer verken Solberg eller Huitfeldt til sine respektive verv, men det gir i det minste et bilde av hvilket miljø de omgir seg med. Og kanskje hvilke verdier de tar utgangspunkt i når de skal forme en økonomisk politikk. Hundre tusen kroner ut eller inn på et knips, mens «folk flest» har vanskelig for å forestille seg å svi av hundre tusen kroner noen sinne. Og hvis 1,8 millioner kroner i fortjeneste - ved siden av dagjobben - er så ubetydelig at man ikke en gang merker det, så er det neppe tillitsvekkende når det kommer til vanlige lønnsmottakere. Som ikke er aksjespekulanter.

Solberg kan sikkert si at hun var så opptatt på jobben at hun ikke merket det, eller Huitfeldt kan mene at mannens virksomhet er helt og holdent hans egen sak. Og da har vi ikke en gang begynt å spørre hvilken type aksjer det er snakk om eller hvordan de har ervervet informasjon til å investere i det eller det.

Mens vi snakker om idioti som ferskvare, er det lett å tenke på solbrillene til Bjørnar Moxnes. Ikke særlig tillitsvekkende handling, men en vare til 1200 kroner og dårlig bedømmelse en gang kan ikke på noen måte måle seg med å ignorere at nærmere to millioner kroner strømmer inn under føttene dine. Det er et ansvar vi i mediene også må ta, å kunne omtale sak etter proporsjoner. Det er tegn på skrekkelig dårlig dømmekraft i en gitt situasjon, men ikke snakk om å rutinemessig erverve seg store verdier. Kanskje på bakgrunn av informasjon som statsministeren har diskutert på kammerset.

Jeg tviler ikke ett sekund på at Solbergs tårer er både ektefølt og fortvilte. Hun bærer både skuffelse og sorg i situasjonen. Men hennes følelser overfor mannen burde være oss revnende likegyldige nå. Vi har et åpenbart demokratisk problem som langt overgår hennes potensielle følelser.

Men jeg har ennå ikke forstått hva hun ønsker å gjøre med opplysningene som har kommet fram. Og som har kommet fram akkurat litt sent. Muligens holdt tilbake i en tid. Alt for sent i forhold til når et demokrati på randen av et valg skulle gå til urnene. Vi kunne ha fått vite mer om hvem disse menneskene er og hva de står for.

Er det forventet at vi skal gråte med og si «æsj, så dumt at mannen din ble millionær uten at du visste det», eller skal vi legge en arm rundt henne og beskytte henne mot virkeligheten? For den sier at de aller, aller fleste i dette landet ikke har nubbsjans til å investere hundre tusen kroner i en håndvending. De fleste av dem ville brukt dem til å betale strømregninga, ha en trygghet mot økende rente eller i det hele tatt begynne på sparing til egen bolig.

Så hvem er disse menneskene? Er det sånn det er fatt, at vi stemmer på folk som er så milevis unna vår egen virkelighet? Kan vi forvente at de vet hvordan det er å være livredd for neste morgen fordi de ikke vet hvordan ungene skal verken bli kledd eller mettet? Kan vi ta det for gitt at politikere som lever i hus hvor millionene strømmer inn og ut har en fjerneste anelse om hvor mye det krever å få kjøpt briller til barna sine eller å ha råd til en bussbillett for å komme seg hjem fra kveldsjobben?

Verken Huitfeldt eller Solberg har, tilsynelatende, selv begått handlinger som er straffbare eller til skade for andre i seg selv og deres ekteskap. Det er mennene deres som har vært grådige nok til å sette ministerkonene i en alvorlig habilitetskrise, og som har et ytterst problematisk forhold til anstendighet. Ikke bare innad i ekteskapet, ikke bare til dem som politikere, men til en hel politikerstand som tydeligvis lever i samme mønster. Der handles det aksjer, og pengene flagrer rundt ørene på dem uten at de bryr seg nok til å telle.

Hvis de ikke kan lese eller bedømme handlingene til dem de bor sammen med, hvordan kan vi forvente at de har den evnen overfor folk i en helt annen livssituasjon? Som de aller fleste er.

Kanskje de er offer for den samme naiviteten som jeg føler at jeg lider av når jeg ikke har innsett at det er dette som foregår. Og det gremmer jeg med kraftig over.