– Da jeg ble født , sommeren 1966, var homoseksualitet forbudt..

STOLTHET: – For meg handler Pride også om å ha overlevd og om å fortsette å leve. Det handler om stolthet over mangfoldet, skriver Knut Roger Dybedahl i dette Innhogget. Arkivbilde.

STOLTHET: – For meg handler Pride også om å ha overlevd og om å fortsette å leve. Det handler om stolthet over mangfoldet, skriver Knut Roger Dybedahl i dette Innhogget. Arkivbilde. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Stolthet i Halden

MeningerFor meg blir det vanskelig å diskutere pride, eller stolthet, uten å bli personlig involvert. Fordi det handler om meg og min person.

Da jeg ble født, sommeren 1966, var homoseksualitet forbudt. Uten å vite det levde jeg mine første seks år som en lovbryter, fram til straffeloven som omtalte homoseksualitet ble opphevet i 1972. Nei, selvfølgelig var jeg ikke seksuelt aktiv på denne tiden. Men jeg var like fullt homo.

Like lite visste jeg at jeg var psykisk syk fram til 1977, da Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose. Forresten det samme året som Elvis døde.

I 1978 garanterer Kirke- og undervisningsdepartementet full rettssikkerhet for åpne homofile lærere i skolen til tross for at 42 % av den voksne befolkningen ifølge en Norsk Gallupundersøkelse mener at homoseksuelle ikke bør få jobb som lærer i grunnskolen eller at vi får bli leger.

 I 1978 visste jeg det. At jeg var homo. Jeg eksperimenterte med jenter, var faktisk betatt av flere av dem, men det stoppet med det. Jeg var jo homo.

I 1979 får homofile fulle rettigheter i Forsvaret. Forsvaret, militærtjenesten, lå fjernt unna for meg så det var liksom ikke noe tema. I grunnen var ikke homospørsmålet noe tema i det hele tatt så lenge jeg oppførte meg og levde som forventet.

Men jeg var fullt i gang med å se på andre gutter, dog i smug.

Puberteten kom og jeg begynte å utforske seksualiteten min. Ikke akkurat enkelt på den tiden hvor jeg «var den eneste homoen i hele verden». Jeg prøvde å fornekte legningen min, skyve den unna. Være den alle forventet at jeg skulle være.

I 1983 kom AIDS og la enda en demper over situasjonen. «Homopesten», sykdommen som kom som Guds straff over alle de menn som begikk utukt med andre menn.

Jeg var fryktelig ensom. Gutten som ikke passet inn, selv om han prøvde. Jeg kunne selvfølgelig, som de fleste andre, de jeg ikke visste fantes, pakket ned stillongs og t-skjorte og flytte til Oslo, til byen som gjorde det atskillig enklere å leve som homofil.

Men jeg gjorde det ikke. I stedet ble jeg boende i kjære Halden og levde, tilsynelatende det livet som var forventet. Det andre livet levde jeg i skjul (!)

Når følelsene til en prest, en embetsmann, som ikke ønsker å ta offentlig stilling til å vie homofile veier tyngre enn retten til å delta i samfunnet uten å gjøre det på «normen» sine premisser, da er det noe galt.

Knut Roger Dybedahl

I 1988 mener 20 % av Norges voksne i en undersøkelse gjort av Markeds- og Mediainstituttet AS at homofili burde forbys ved lov(!)

Sent våren 1990 flytter jeg til en liten svensk by i Vest-Sverige og ikke lenge etterpå møter jeg en mann. Og jeg blir forelsket. Vi blir kjærester, samboere og han dør fra meg knappe tre år senere. I en AIDS-relatert sykdom.

Jeg var åpen for muligheten, jeg kjente farene som lusket, men jeg var ikke redd. Min skjebne tok meg ikke fatt før nesten 20 år senere, men det er en helt annen historie.

Etter Christers død begynte jeg å føle fordommene, avskyen mot meg som person, på kroppen. Jeg ble utsatt for trakassering av polititjenestemenn, jeg sto oppført på en dødsliste hos VAM (Vitt Ariskt Motstånd) som den gang hadde sterke bånd til Sverigedemokraterna.

Ved ett tilfelle måtte jeg smugles ut bakveien på et gymnas hvor jeg var leid inn for å forelese om hiv fordi det sto fem «skinnskaller» utenfor og ventet og skulle ta meg. Vårt foreningslokale ble utsatt for ildspåsettelse.

I en tid hvor flere homofile unge menn fikk bøte med livet i Sverige bare fordi de var homofile.

Historiene er mange, men det er ingen hensikt å gjengi dem alle. Og jeg forteller ikke for å vekke sympati eller medfølelse. Jeg forteller for å forklare hvorfor det blir så absurd for meg å lese i dag, i 2016, om hvor liten vilje det er hos enkelte til å omfavne mangfoldet i mennesket.

Når følelsene til en prest, en embetsmann, som ikke ønsker å ta offentlig stilling til å vie homofile veier tyngre enn retten til å delta i samfunnet uten å gjøre det på «normen» sine premisser, da er det noe galt.

Når man blander inn pedofili, flergifte og sex med dyr i debatten om å leve på egne premisser som homofil blir det absurd. Når ledende kommunepolitikere begynner å sette grenser for hvordan andre skal leve livene sine.

Pride handler først og fremst om å være stolt. Og jeg er endelig stolt. Veien har vært fryktelig lang og forferdelig tung. For meg handler Pride også om å ha overlevd og om å fortsette å leve.

Det handler om stolthet over mangfoldet. Ulikhetene. Om å ta vare på hverandre, aksept og respekt.

Derfor er det kjempeflott at mennesker som Jan Boye Lystad og andre er på glid. For i 2016 er det jaggu meg på tide. Selv har jeg levd med det i bortimot 50 år.

Artikkeltags