Sola henger høyt på himmelen i det startskuddet for rebusløpet går. Det er onsdag, noe som i Halden er synonymt med fint vær. De nyinnflyttede studentene diskuterer svenske alkoholpriser og saltinnholdet i svensk kontra norsk kylling. Fadderne forteller hvilke busser som går til Nordby, og hvor mye kaffen koster i kantina. Det er som det pleier å være på campus Remmen.

– Vi heter «Les Profs» fordi vi har med oss to franske jenter på laget, forteller fadder Maren Kristine Holmen Hansen.

Skal vinne

– Også skal vi vinne hele greia, fordi vi er proffe!

Det er ikke så mye som skal til for å glede en gjeng studenter. Noen tomme bruskasser, bind for øynene og litt godt humør er alt som skal til. Noen ganger sammen med et par lunka pils i en bærepose.

Oppgavene i dagens løp går blant annet ut på å mime så mange lapper som mulig på ti minutter, putte golfballer, kaste – og sparke – ball og bygge en pyramide av mennesker. Og det engasjerer.

Rebusløp

Det er rart, men så fort studenter er med på kontrollerte arrangementer i regi av andre som i tillegg inneholder lek blir de femten år yngre. Og konkurranseinstinktet løsner fort.

Det er tydelig at rebusløp er det beste alternativet når det kommer til sosialisering og det å stifte nye bekjentskaper. Oppgavene må løses sammen, og det synges, masseres og deles ut komplimenter i fleng.

Fine og røde

– Dere er så fine og røde i dag, utbryter en av deltakerne på laget i det de kommer til post nummer to der det sitter to dommere i de knallrøde, godt gjenkjennelige fadderskjortene.

Smisking med dommerne er en stor del av løpet. Det er på alle poster mulig å sanke ekstrapoeng, og dette gjøres ved å gi de mest flatterende komplimentene eller imponere på best mulig måte.

Klarte ikke sjarmere

På gåteposten, der laget blant annet får spørsmål om hva som brenner, men uten flamme, kommer det godt med å ha to franskmenn på laget. De teller til ti på norsk, og sjarmerer dommerne nok med sine «varsagod» og «takskaldoha» til å få full pott.

Svaret på gåten var for øvrig verken brennmanet eller brannsår, men brennesle.

I det laget forlater post nummer fem, bruskasseposten, er det en som ikke er helt fornøyd med å gå fra oppgaven med 9 av 12 mulige poeng. Der var det nemlig to unge fadderinner som var dommere, og Harald Sannum Dybdahl synes selv han hadde klart å sku på sjarmen ganske godt.

– Og jeg som ga bort alle sukkertøya mine, sier en, mildt sagt, skuffet gutt.

På nest siste post, håndballposten, skuffer laget og stikker av med bare to poeng. Dette var nok spikeren i kista for pallplasseringen, men det skorter fortsatt ikke på humøret til laget.

Eifeltårnet

På siste post skal det bygges tårn, og Les Profs går selvfølgelig for en kjærlighetsversjon av Eiffeltårnet. Heller ikke tårnet gir full pott, selv om planen i utgangspunktet var å samle flest poeng her.

Laget har nemlig brukt de siste tre timene på å øve på den franske bursdagssangen, nettopp fordi en av dommerne på den siste posten har bursdag.

 Det forsvinner i et virr-varr av tårnbygging, photoshoot, sko som flyter rundt og to baljer med vann som 400 nakne føtter har stått i før dem.

Senere på kvelden er det premieutdeling, og HA får beskjed på SMS om at Les Profs dessverre ikke gikk helt til topps denne gang, men at de klarte å kare seg inn på lista over de ti beste lagene. Det blir fort glemt når studentene innser at fadderuka og skoleåret så vidt har begynt.