Gå til sidens hovedinnhold

Heltene sitter i kassa på Rema 1000

Signert

Det er bare å innse det. Vi vet ikke hvor dette vil ende. Hvem som kanskje må betale den høyeste prisen for det ukontrollerte korona-viruset, og hvilke langsiktige konsekvenser utbruddet får for veldig mye av det vi har tatt som en selvfølge.

Etter å ha skrevet flere hundre Signert-kommentarer de siste femten åra, handler det for første gang om å formulere noen tanker knyttet til noe som inneholder vesentlig mye mer usikkerhet, x-faktorer, uberegnelighet, enn det motsatte. De absolutt færreste av oss har noensinne vært i nærheten av noe lignende av dette.

Til forskjell fra den kritiske miljøutviklingen, global oppvarming, er dette en katastrofe som beveger seg lynraskt.

Som bare for en måned siden fortsatt var temmelig fjern fra de fleste av oss sin oppmerksomhet. Vi var på konserter, utstillinger, kino og møter og Antibac var en væske for de spesielt interesserte, ansiktsmasker i dagliglivet minnet oss først og fremst om Michael Jackson.

Om vi ser bort fra en del hytteeiere, noen toppidrettsutøvere, selvfølgelig dem, og Tordenskjolds konspirasjonsteoretikere i kommentarfeltene, virker det som om unntakstilstanden forstås og aksepteres av folk flest. At solidaritets-idéen og omtanken for andre, så langt, får frem det beste i oss .

Men det betyr ikke at ikke korona-pandemien allerede fører med seg en god del dyrekjøpte erfaringer, og paradokser, som vi blir helt nødt til å tenke nærmere over.\u0009

Aller viktigst for oss alle er det selvfølgelig at vi har et helsevesen som er oppe og står, som teller svært kompetente og yrkes-stolte profesjonelle som bevarer fatningen.

Leger, sykepleiere, og støttefunksjonene deres, som i skrivende stund allerede gjør en innsats som vi kan prise oss lykkelige for, og som ventelig har evnen til å planlegge for det som verre er.

At vi i ettertid vil være nødt til å ha en mer dyptpløyende diskusjon om hva kriseberedskapen vår skal innebære, synes allerede uunngåelig.

Det har ikke manglet på varsler fra folk i helsevesenet om at vi dessverre ikke er så godt rustet som vi burde være.

Advarsler fra en yrkesgruppe som var ganske alene om å komme svært godt fra det da vi sist vi ble utsatt for det «utenkelige», 22. juli 2011.

Akkurat nå stresstester vi i realtid hva samfunnet vårt tåler.

Dette bør sees i lys av av at det politiske flertallet i Norge de siste seks-sju årene har jobbet for at det vi trenger er mindre fellesskap, mindre stat, mindre offentlig sektor.

I klartekst: Mindre kriseberedskap.

Margaret Thatcher, en av de viktigste ideologene for den politiske høyresiden de siste femti årene, påsto i sin tid at «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn, bare individuelle menn og kvinner».

Hennes etterfølger, Englands statsminister Boris Johnson, er akkurat i ferd å lære the hardest possible way at det engelske samfunnet er sjanseløst om man ikke setter en stor svart strek over «Jernkvinnens» livsfarlige menneskesyn, samfunns-ignoranse.

Redaktør Hans- Petter Kjøge har oppfordret HAs lesere til å ta kontakt med avisas journalister for å få frem historiene om hverdagsheltene. Alle som vi under normale omstendigheter ikke bruker spesielt mye tid på å tenke på. De som altså er helter fra mandag til fredag, ikke bare på helgene.

Ved siden av de helt åpenbart gode menneskene i helsevesenet, de som sørger for at matbutikkene og apotekene er åpne, bussene går, søpla blir tømt, infrastruktur blir vedlikeholdt og som bringer trøst til de som trenger det mest.

De som bevarer spiriten og tar initiativ for å bidra til at vi ikke mister folkelige institusjoner og får, digitale, opplevelser som kan ta bort oppmerksomheten vår for en stakket stund fra den krevende nyhetsflommen vi alle er fanget av.

Slik Espen Holtan gjorde da han startet innsamlingsaksjon for å hjelpe til å bevare kultur-baren Siste Reis og Monne Stang Møller gjorde da hun spilte sangene sine fra stua si i helga.

I tillegg til å uttrykke et håp om at vi alle kommer helskinnet fra denne skremmende utviklingen, også et ønske om at høyrepolitikere begynner å innse at vi alle er avhengige av felleskap, et mest mulig empatisk, menneskelig samfunn.

Og at venstrepolitikere slutter å messe om at alle må «utdanne» seg ut av arbeiderklassen, at målet om «klassereiser» trenger en revurdering, belemres med noe som ligner på flyskam.

At vi forstår at alt anstendig arbeid er like verdifullt og at heltene heller kan sitte i kassa på Rema 1000 enn at de kommer først over mål i et skirenn.

Kommentarer til denne saken