Gå til sidens hovedinnhold

Malene har Staal i ben og armer

Artikkelen er over 5 år gammel

Staal i ben og armer har hun i grunnen alltid hatt. I viljen likeså. Men med økt tillit, større ansvar og ny rolle, har hun blomstret også utenfor komfortsonen. Malene Staal er blitt voksen.

Alle som følger HK Halden, har sett det; den lokale jenta med det forpliktende etternavnet har tatt store steg denne sesongen. 24-åringen er blitt kåret til lagets beste spiller på begge hjemmekampene hittil. Trener Morten Holmen har gitt henne tillit som playmaker, og hun har grepet sjansen ettertrykkelig. Med fynd og klem og en genetisk betinget vinnerskalle er hun blitt lagets hærfører.

– Jeg er nok to forskjellige personer på og utenfor banen. I bunn og grunn er Malene Staal sjenert, sta og snill. Men Morten er flink til å se mennesket i hver spiller. Gang på gang har han utfordret komfortsonen min helt bevisst. Det handler om å legge sjenertheten vekk, utfordre tryggheten jeg er avhengig av og bare gi jernet. Det har gitt utvikling. Jeg vet jeg har mer å gå på, og ambisjonene er det ingen ting i veien med. Jeg vil spille på det høyeste nivået, sier Malene.

– Gøy å se resultater

Hun er bare 1.64 meter høy. Ikke så veldig mye å skryte av på håndballbanen.

– Det får jeg ikke gjort noe med, dessverre. Men det handler om å utnytte egne fortrinn. Jeg er sterk, kjapp, uredd, teknisk og direkte i spillestilen. Da jeg spilte i eliteserien for Fredrikstad, terpet jeg veldig mye på de tingene jeg var god på. Nå utvikler jeg dem i tillegg. Jeg utvider finterepertoaret, for eksempel. Det er utviklende. Og jeg har vokst på å ha fått rollen som playmaker. Jeg liker å styre spillet. Kommunikasjonen jeg har med Morten underveis i kampene, er utviklende. Da er det veldig gøy å se resultater også, sier hun.

Idrettsfamilie

24-åringens skjebne kan nærmest virke forutbestemt. Det er liksom ikke måte på hvilken idrettsfamilie hun er født inn i. Pappa Vidar ble en legende på høyrevinga til Kvik. Mamma Elisabeth jobbet i kulissene i Kvik der hun ble kåret til «Årets Medlem» og var oppmann i HK Halden. Storesøster Nina spilte i en årrekke på HK Halden og tok Malene med seg til Sarpsborg. Mens brødrene Alexander og Pål Espen har spilt fotball på flere lokale lag i en årrekke.

– Jeg ble også kretsmester i fotball for Kvik, men det var storesøster Nina som fikk meg med på håndballbanen. Det var nok et riktig valg.

– Hvordan er det når familien Staal har spillkveld?

Hun ler godt når hun sier: – Det går nesten ikke. Vi er en gjeng med vinnerskaller hele familien. Alle hater å tape. Særlig pappa og Nina.

– Du da?

– Jeg innrømmer; Det verste jeg vet er urettferdighet, og å tape. Og det beste jeg vet er å ha rett – og å vinne. Jeg er kanskje ikke noe bedre enn de andre...!?

– Jeg vil spille på beste nivå

Hun har opplevd mye på håndballbanen allerede. Spilte for Sarpsborg i 2. divisjon og tre sesonger for Fredrikstad. To av dem i eliteserien før hun returnerte til hjembyen og hjemklubben for tre sesonger siden.

– Det var Morten Holmens innstilling og filosofi som lokket meg hjem. Han krever mye. Enten så liker du det, eller så gjør du det ikke. Opplegget hans passer veldig godt for meg. Jeg liker å trene. Jeg liker at det stilles krav. Jeg tåler kjeft så lenge det fungerer konstruktivt og det utvikler oss både som lag og individer. HK Halden er et lag uten stjernespillere, men vi er et godt kollektiv. Jeg tror mange motstandere har merket det.

– Vil du spille på Larvik og landslaget?

– Selvfølgelig vil jeg spille på det beste nivået. Champions League hadde vært gull!

– Så du må ikke bo i Halden?

– Jeg er veldig hjemmekjær og liker trygghet, men jeg må ikke bo i Halden. Jeg tror ikke jeg ville likt å bo i Oslo, for eksempel. Halden er i grunnen akkurat passe. Det er mange muligheter her. Jeg er veldig glad i hjembyen min, men kan bo andre steder.

Cupfinalen er det beste minnet

– Har du noen forbilder?

– Egentlig ikke, men det finnes spillere jeg kan identifisere meg med, og som jeg ser har utviklet seg svært godt og kommet svært langt. Ida Alstad er en slik spiller. Det var gøy å møte henne og Byåsen forrige helg. Nora Mørk på Larvik er en annen. Hun har definitivt vinnerskalle!

Det beste minnet Malene har fra håndballbanen var cupfinalen mot Larvik på fjorårets nest siste dag.

– Den stemningen var ubeskrivelig. Jeg blir nesten rørt når jeg tenker på det. Vi tapte klart, og det var greit. Men vi vant sølvet. Jeg vil gjerne oppleve en sånn kamp med en sånn ramme igjen!

– Men nå blir det kamper i Rakkestad ...?

– Det håper jeg virkelig ikke skjer! Tenk å måtte spille hjemmekampene sine borte! Jeg håper det finnes en løsning på dette. Støtten vi får i Remmenhallen betyr enormt mye. Når det er sagt er det ikke tvil om at Halden trenger en ny hall. Her er idrettsfamilien Staal samstemte!

– Stiller håndballforbundet for strenge krav til arenaene i eliteserien?

– Det har jeg ikke noen formening om. Men jeg er klar på at Halden trenger en ny hall.

Lite tid til annet

Årene i Fredrikstad brukte hun også til skolegang. Malene er utdannet sykepleier og tar vakter i hjemmesykepleien i Halden.

– Jeg er heldig som har fått muligheten til å flekse vakter og arbeidstid ut fra hva som passer til håndballen. I jobben får jeg brukt andre sider av meg selv. Det er en balanse som passer meg veldig godt. Jeg er glad i folk og var tidlig bevisst på at jeg ville jobbe med mennesker.

– Har du andre fritidsinteresser?

– Det får jeg rett og slett ikke tid til. Når jeg slapper av, liker jeg å lese, henge med venner og å reise litt.

– Og favorittbyen er?

– Jeg har slitt med skader i skuldra. Det kommer nok av den direkte spillestilen min. Skuldrene blir utsatt. Når jeg har vondt, er jeg flink til å overtale meg selv og kjæresten min om at «nå fortjener Malene en skikkelig shoppingtur». Da går flyet ganske fort til London.

– Vi orket mest

Kjæresten er lagets naprapat og fysioterapeut Jonas Pettersen. Han er fra Fredrikstad og bor der.

– Da får du litt ekstra massasje når du trenger det?

– Jo, det kan ha sine fordeler, ler hun.

Hun merker at håndball er en fysisk krevende sport. Armer og skuldre er tapet. Jentene trener mye. Noen ganger styrketrening klokka 05.00 om morgenen. Det må til for å tilpasse jobb og håndball. Så kan det være trening samme kveld.

– Det hender jeg er veldig sliten. Det går litt i perioder. Da vi kom til finalen, kom også «pay-offen». Vi var det laget som orket mest. Det vant vi på. Jeg er toppidrettsutøver. Da må du være innstilt på å legge ned den jobben som kreves.

Støtten er ubetalelig

– Kunne du har drevet med individuell idrett?

– Ja, det tror jeg. Når håndballkarrieren er over, hadde kanskje triatlon vært noe for meg. Samtidig er det ekstra gøy å vinne noe som et lag. Følelsen da vi kom til cupfinalen, var ubeskrivelig. Jeg føler også at HK Halden som lag, har tatt viktige steg denne sesongen. Vi er blitt et bedre lag, rett og slett. Det er en god følelse å kjenne at jeg har bidratt til det.

Hun mener at håndballinteressen er større i Halden enn det hun opplevde i Fredrikstad.

– Støtten vi få på hjemmekampene, er ubetalelig. Jeg lurer virkelig på om det er mulig å få til hvis vi må spille i Rakkestad.

– Jeg må også berømme HA. Lokalavisa skriver mye om både oss og HTH. Det har vært med på å gjøre Halden til den håndballbyen vi er blitt. Det var ikke samme trøkket i Fredrikstad da jeg spilte i eliteserien der.

Flere lokale HKH-jenter

– Men du får gå i fred på Tistasenteret?

– Ja, heldigvis. Men det er gøy å bli stoppet av småjenter som sier at jeg er favorittspilleren deres på laget. Selvfølgelig er det det!

– Det er også viktig at det er lokale jenter med på laget?

– Ja. Vi er vel nå fem Halden-jenter pluss Annette fra Fredrikstad og Martine fra Sarpsborg. Det er bra for patriotismen at vi har lokal forankring, sier Malene Staal.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.