Gå til sidens hovedinnhold

Ildsjelens andre hjem

Artikkelen er over 7 år gammel

– Jeg mangler bare senga, sier Øivind Jørstad om sitt forhold til Borgfoss i Tistedal.

Øivind Jørstad har vært med i korps siden 1957.

Da begynte han som drillgutt i Asak skolemusikkorps.

Les også: Tom ser, hører og rører
Les også: Nissemor for 136 barn
Les også: - Hei, Odd i kiosken

– De kalte det tamburmajor den gangen. Drillstaven min henger på museet på festningen, tror jeg. Den ble tatt vare på etter at Asak skolemusikkorps ble nedlagt. Hadde jammen vært stas om jeg hadde hatt den, sier en ettertenksom veteran.

Fra Garden til Hjortsberg

Jørstad var bare seks år gammel da han begynte i skolemusikken.

– Jeg begynte etter hvert å spille kornett og var i Asak fram til 1971. De siste årene fra 1967 overlappet jeg med Tistedalens Musikforening der jeg fortsatt er i dag. Førstegangstjenesten i 1973 tilbrakte jeg i Gardemusikken. Jeg var dirigent i Hjortsberg skolemusikkorps i perioden 1976 til 1991. Og i Aremark dirigerte jeg skolekorpset fra 1993 til 1999, forteller han.

Enkeltundervisning har han også gitt.

Tar lederrollen

Jørstad har i tillegg til musikken tatt seg tid til verv også i sin andre store lidenskap, nemlig fotball.

Det har blitt mange timer i TTIF både på junior- og seniornivå.

– Men det er musikken som har stått mit hjerte nærmest. Noen tusen dugnadstimer har det blitt med åra. Men det er viktig å påpeke at det hadde aldri gått uten medlemmene i Tistedalens Musikforening. Det er en gjeng jeg setter veldig høyt. Alle som en, understreker han.

Lederegenskapene hans har også blomstret til musikkens fordel, og i januar er han klar for sin fjerde periode med lederklubba.

Sier det han mener

Man trenger ikke kjenne Øivind Jørstad personlig for å skjønne at han har et brennende engasjement for korpsenes framtid og overlevelsesevne.

Det holder å kjenne noen som kjenner ham. Eller lese lokalavisa.

– Ja, jeg har hatt noen kraftige Fritt Ord-innlegg, og jeg er kjent for å si meninga mi. Det kommer jeg til å fortsette med helt til noen kan fortelle meg forskjellen på unge som driver med idrett, og unge som spiller i korps. For hva er egentlig forskjellen? Hvorfor kan kommunen bidra til kunstgressbaner, bygge idrettshaller eller gjøre andre idrettsfremmende tiltak mens kulturskolen og skolekorpsene må klare seg med småpenger, spør han.

Engasjementet overtar

Ovenstående avsnitt burde vært skrevet i store bokstaver og med utropstegn.

For så engasjert ble Øivind Jørstad da han begynte å snakke om skolekorpsenes tilstand og status. Så engasjert ble han at han dunket neven i bordet og lente seg fram over bordet samtidig som stemmeleiet steg. Før han oppdaget journalistens tomme kopp og beklaget forglemmelsen mens han helte i kaffe.

– Jeg er veldig hissig, men det går fort over, sier han nærmest som en muntlig gjentakelse av det audiovisuelle engasjementet.

Tenker langsiktig

Øivind Jørstad er ikke korpsmusikant kun for sin egen del. Jørstad er korpsmusikant for korpsenes framtid.

Den erfarne messingblåseren jobber for å få på plass forutsigbarhet når det gjelder undervisnings- og dirigentkrefter for musikken.

Kulturskolen er nøkkelen til å få på plass to andre nøkler.

– Kvalitet og kontinuitet må til for å engasjere. Dagens dirigenter er gode. Mitt mål er at vi har god kvalitet i alle ledd også i framtida, understreker han.

Viktig med fornyelse

– Korps er så utrolig mye mer enn å spille på 17. mai. Det å spille et instrument krever spesialundervisning. Det er ikke skremmende vanskelig, men man må til en hver tid ha dyktige og mange nok lærere for å skape motivasjon og inspirasjon. Det har vi i korpsene nå. Og så må vi i voksenkorpsene passe på at vårt nivå er bra slik at ungdommene har et sted å komme til når tida i skolemusikkorpsene er over, sier Jørstad og retter en pekefinger mot sine egne.

– Vi må fornye oss og rekruttere musikanter for å holde en jevn besetning. Det er mange utfordringer, men ved å få på plass enkelte ting, kan vi løse mye, mener Øivind Jørstad.

Kommentarer til denne saken