Gå til sidens hovedinnhold

Halden må dyrke seg selv

INNHOGG

Er Halden i ferd med å bli for liten? Elsker vi så dårlig og så lite at det blir for få barn ut av det? Sannelig om jeg vet. Men det er jo alltids lov å spørre.

Et par penner har i HA, dette uunnværlige organ, hevdet at vi må få flere til å flytte hit. Da jeg vokste opp, da var byen liten. Ganske så lille. Halden kommune var i praksis bare byens intime sentrum. Berg og Idd var selvstendige kommuner. Festningen og halve Tistedal var Idd. Knardal var absolutt Idd, men jeg gikk på gutteskolen i sentrum – og var definitivt haldenser. Da Halden spiste opp Idd og Berg, var jeg allerede ute av byen. Jeg hadde flyttet til Oslo. Som 20-åring.

Den gang hadde kommunen lite å tilby av utdannelse – om jeg ikke ville blir rørlegger, da. Men mitt klønete hode og ditto fingre fant den biten ikke veldig interessant. Oslo trakk, slik storbyer alltid har hatt en magnetisk evne til å lokke ungdommen – til frihet og ukjente opplevelser. Resten av verden opplever det samme. Franske ungdommer trekker mot Paris – og de italienske mot Roma.

Jeg kan ikke se noe som helst galt i det. Tvert imot! Man må ut og fly – ut og kjenne om vingespennet er der. Etter 30 år i hovedstaden lengtet jeg hjem til Halden. Som 50-åring var jeg akkurat passe moden til å feste røttene i småbyen – for godt.

Det er ikke noe spesielt med meg og min erfaring. Snarere er det et mønster for mange haldensere. Forfatterinnen Elisabeth Dored gjorde det. Hun dro til Paris for å studere malerkunst, ble en stund krigsreporter sammen med sin mann John, innen hun etterhvert ble en fetert og tydelig skribent med utgangspunkt i Romertiden, men med bosted på Elgklev.

Trond Holm, fra Storeholm på Idd, han dro til Tyskland, ble lege og siden en berømt hjertespesialist, dedikert Halden. Elisabeth og Trond, de dro ut og kom hjem – til glede for småbyen Halden.

Mine 30 år i Oslo var så absolutt med på å forme meg. Morgenblad-tiden var tøff, men akk så lærerik. Ikke et øyeblikk glemte jeg Halden, men jeg gjorde erfaringer i Oslo, som gjorde at jeg fikk se Haldens kvaliteter utenifra. Jeg drømte om å komme tilbake, men ante ikke hvordan det skulle kunne skje. Jeg husker en gang jeg lå på en het badestrand i solnedgangen i tropene og fantaserte om å starte en ny avis i Halden. Amta var jo borte. Og HA trengte inderlig noen til å se den lokale virkelighet fra en annen vinkel. Med penn og papir i hånd døpte jeg avisa for Haldens Gang. Jeg fantaserte om hvem som burde kunne sitte i styret, Da jeg kom hjem, fikk jeg «styrelederen» til å si ja. Men – plutselig kjente jeg at angsten rørte på seg. Jeg hadde redaktørjobb i Oslo. Jeg var 40 år, men allikevel for gammel. Syntes jeg selv. Naturligvis bare sludder, men harehjertet dukket opp.

Da jeg var 50 ble det altså Halden igjen. Uten jobb, men jeg fikk bruke fantasien. Hvilke ledige hobbyer hadde jeg? Mat? Ja, det måtte bli noe med mat. Jeg hadde jo jobbet på Fredriksten Kros kjøkken i tre sesonger som ung. Dermed satte vi i gang – to fortsatt unge menn i Svenskegaten 10 – i Søilegaarden. Og fortsatt jobber de to gutta med mat. Nå under Erlandsens ærverdige takhøyde.

Nesten alle som kommer til Halden blir fascinert av byen, dens iboende skjønnhet, dens intimitet, dens vakre bygninger – og storslåtte natur rett utenfor stuedøra. Ikke alle haldensere har evnen til selv å se det.

Den berømte journalisten Toppen Bech sa engang, mens hun holdt på å lage et TV-program om Rød: «Dere haldensere er noen raringer. Dere ser jo ikke selv hvilken fantastisk by dere bor i.»

Om jeg skulle være så frank å ønske noe for Halden og dens framtid, måtte det være at byens myndigheter fikk øynene opp for den drivkraft og muligheter det ligger i turisme og kultur – som næring. Mange utenifra kommer for å se og glede seg over Halden? Hvorfor ikke satse enda mer på Halden som turist- og kulturby? Turistselskapene i Sarpsborg og Fredrikstad får henholdsvis tre og fire millioner kroner i kommunale midler, mens Halden Turist får 740 000. Hvorfor satser ikke Halden mer på turisme og kultur?

Knapt noen kan tenke seg å reise til Halden for å se på en blokkbebyggelse eller et nytt høyhus, som Norge og verden allerede er full av.

La oss dyrke vår egenart! La oss være småbyen – og på et tydelig vis. Så kommer folk. For å oppleve og for å bo. Vår identitet er ikke å være som Fredrikstad eller Sarpsborg.

Kommentarer til denne saken