Endelig skal vi få feire 17. mai sammen igjen. Jeg har alltid vært glad i 17. mai. Til og med i de mest innbitte tenåra gleda jeg meg til å feire nasjonaldagen. Jeg har mange sterke og fine minner fra feiringene opp gjennom oppveksten, jeg hadde en nærmest euforisk tilnærming til det hele da jeg var liten. Jeg ble antageligvis jazza seriøst opp hjemme i forkant.

17. mai har for meg alltid vært forbundet med en stor, stor glede. Og høytidstemning.

Til og med de årene jeg studerte journalistikk i Edinburgh feiret jeg 17. mai med høy flaggføring. Gærne som de er, har det norske konsulatet i Edinburgh fått i stand en avtale med styresmaktene i byen der de faktisk stenger av hele hovedhandlegata i hovedstaden i en time på 17. mai. Da skal den norske fraksjonen i byen gå i tog gjennom byen, med flagg og bunader og norske hurrarop. Først i toget går den norske konsulen, sammen med byens ordfører, med ordførerkjede og staskilten på. Man føler seg unektelig litt koko når man går bunadskledd og syngende gjennom Edinburgh sentrum på det som for de fleste skotter er en helt vanlig maidag. Jeg husker lokalbefolkningen som storøyde betraktere langs togruta, der de sto med sine handleposer, stresskofferter eller skolesekker. Etter toget er det taler og sang i parken, med korps og sekkepiper og heising av flagg og full pakke.

Jeg er arvelig belasta, og har alltid bedrevet oppjazzing av egne barn når vi nærmer oss nasjonaldagen. Vi synger sanger, og gleder oss sammen. Men når man har tre barn, er nasjonaldagen unektelig forbundet med et ganske akutt stressnivå. Tre jenter skal trøkkes inn i nystrøkne skjorter og festdrakter, og logistikken er helt vanvittig. Ingen må få på seg klærne for tidlig, for jo lenger de er ferdig påkledd, desto større er sjansen for at en eller flere av dem hekter strømpebuksa fast i noe så den rakner, eller søler nugatti på den nystrøkne skjorta, eller mister en sølje i en sprekk i verandagulvet. Samtidig skal jeg prøve å holde min egne nystrøkne bunadskjorte strøken frem til avgang. Hva mannen i huset driver med under dette påkledningsmaratonet har aldri vært helt klart for meg, antagelig står han i gangen i fred og fordragelighet og pusser skoa.

I pandemiens første år sang jeg med koret mitt på Frivilligsentralen på 17. mai. Smittevernreglene på det tidspunktet tilsa ingen store forsamlinger innendørs, så vi korister stilte seg opp i hvert vårt vindu i Frivillighuset og sang ut. Publikum sto ute i Violgata, og inne i Frivilligsentralens bakgård. Det var fint og høytidelig, og vanvittig rørende. Spesielt da vi sang Ja vi elsker klokka ett. Vi visste jo at hele Norge sto og sang sammen med oss, selv om vi ikke kunne se dem. Etterpå måtte jeg bort i Busterudparken en liten tur. Der sto jeg, i bunaden min, mo spik alene i en tom park som egentlig skulle vært fylt til randen av dress- og bunadskledde voksne, korpsmusikanter og barn med heliumballonger og iskremflekker på finstasen.

I pandemi-årene har 17. mai vært fullstendig stressfritt. Det var egentlig ganske fint, til tross for tristheten jeg følte over å ikke få feire dagen skikkelig. Hjemme spiste vi frokost i ro og mak, før vi pyntet oss i all fredelighet. Men så oppdaga jeg noe rart. Jeg savna stresset. Jeg skjønte plutselig at jeg egentlig liker det hurramegrundtkjøret vi vanligvis har på nasjonaldagen. Det er en slags nødvendig opptakt til all høytiden som kommer etterpå. På en vanlig 17. mai er det alltid jeg som er på badet sist. Ref. påkledningsmaratonet jeg snakka om over. Da sitter alle de prektige jentene på rekke og rad i kjøkkenbenken, ferdig pynta og med ordre om å sitte stille og stirre på skoa sine. Jeg står på badet og prøver å sette på halssøljen uten å stikke hull på meg sjøl. Da bruker mannen i huset å sette på Ja vi elsker på anlegget. Med Bodø domkor. Da renner mascaraen som jeg akkurat har lagt på. Etterpå går vi høytidsstemte ned til byen, og blåser i nugatti på skjorta og revnede strømpebukser.

Nå gleder jeg meg veldig til 17. mai. Jeg gleder meg vilt til å se dere alle i Busterudparken. I år skal vi stå der sammen, tett i tett, og parken skal være fylt til randen av dress- og bunadskledde voksne, korpsmusikanter, og barn med heliumballonger og iskremflekker på finstasen. Kan vi inngå en avtale om at vi roper litt ekstra høyt hurra i år kanskje?

Påforhåndgratulerer med dagen fra meg til dere!