Gråhåret publikum er ingen skam

GRÅTT HÅR: – Vår kulturhistorie må levendegjøres hver dag, for gammel og for ung, hvis vi skal huske å verdsette den. Men den ene publikumsgruppa utelukker ikke den andre. Tvert imot, skriver Ingela Nøding i dagens Signert. Arkivfoto: Emely Hansen

GRÅTT HÅR: – Vår kulturhistorie må levendegjøres hver dag, for gammel og for ung, hvis vi skal huske å verdsette den. Men den ene publikumsgruppa utelukker ikke den andre. Tvert imot, skriver Ingela Nøding i dagens Signert. Arkivfoto: Emely Hansen

Av
DEL

Signert Da jeg hadde jobbet noen år i bibliotek, fikk vi ny sjef og dermed ble «barn og unge» et uttalt satsingsområde for biblioteket. Ikke pensjonister, voksne eller studenter. Og definitivt ikke «alle».

Barn og unge er og blir den hellige gral for kulturinstitusjoner av i dag, så vel som for medier og idrettsklubber. Hvis du ikke kaprer deres gunst, dør nemlig det du formidler ut – være seg litteratur, god nyhetsjournalistikk, inntekter eller idrettsglede. Og det er ikke minst vanskelig for voksne å hele tiden vite hva barn og unge interesserer seg for, for de du trodde var barn i går er unge i dag, og det de gikk mann av huse for å oppleve i forrige uke er totalt uinteressant om en måned. Ergo er dette publikummet like enkelt å få tak på som en ål i en bøtte med grønnsåpe.

Etter hvert fant vi på biblioteket ut at bokutlånet sank blant folk mellom 18 og 24 år, så nå er det de unge voksne vi må legge inn et ekstra støt for, så vel som dem som er i ferd med å falle utenfor digitalt: de eldre og barn med minoritetsbakgrunn. De må få opplæring og tilgang til digital kunnskap og inspireres til å lese mer.

Så er dette også sant og riktig: Å formidle noe til alle er fånyttes. Du må velge deg ut noen målgrupper for det du vil nå ut med basert på kunnskap om hvem de er og hva de trenger.

Her i byen var det nylig Halden kommune som satser på arrangementensprosjekter «for hele familien» når 385.000 kr skal deles ut til byens kulturaktører. Sparebanktstiftelsen lyser også ut midler til tiltak for barn og unge. Og slik fortsetter det. Det er lurt. Men så tror jeg likevel vi trygt kan snakke opp vårt gråhårede publikum også.

Dagens pensjonister er ingen kulturinstitusjoners hellige gral. De er heller ikke hva de en gang var. Mange vil ikke kalles for «eldre» eller «pensjonister» lenger, de identifiserer seg ikke med betegnelsen. Mange har bedre råd enn før og benytter mer fritid på opplevelser, reiser, mat og drikke. De er et viktig og pengesterkt publikum, med mer overskudd til å konsumere kulturaktiviteter enn mange barn og unge har i en leksenedlesset hverdag. Det er det fort å glemme. Likeens er det fort å hoppe bukk over årsaken til at unge voksne forsvinner ut av hendene på oss i en periode. Det er kanskje ikke så rart at de mellom 18 og 24 leser mindre. Mange av dem er studenter. Jeg leste knapt en bok som ikke sto på pensum da jeg selv var student. Og jeg studerte attpåtil litteraturvitenskap, så interessen burde det ikke stått på. Etter endt dag på lesesalen var mer lesing det siste jeg hadde lyst til å slappe av med.

Barn og unge av i dag lever i en travel verden hvor sosial posisjonering, skolearbeid og viktige valg om framtida skal balanseres mot et virvarr av fritidstilbud og kommersielle aktører som kappes om deres oppmerksomhet. Hvordan kan vi unngå å miste dem til grunne bloggposter og plaprete youtubere?

Jeg tror pensjonistene kan hjelpe oss. Deres vedvarende interesse for kultur kan finansiere våre mer innovative og risikable formidlingsprosjekter for barn og unge. Enten gjennom billettkjøp eller ved å dra opp besøks- og utlånsstatistikken.

Det er liten grunn til skamfullt å bøye nakken over at salen er full av grå permanent, historieinteresserte menn og «kulturkjerringer» kveld etter kveld på kunstutstillinger, bokbad og foredrag. De samme grå hodene tar med seg barnebarna i museer og bibliotek og skaper minner som kan friste barna til å ta med sitt eget avkom de samme stedene når de selv blir voksne.

Disse grå hodene har også mange arrangement, TV-program og tilbud å velge mellom i vårt moderne samfunn, så når de velger seg vårt arrangement, betyr det at vårt innhold er aktuelt for dem. Det skal vi være fornøyde med.

Så skal vi samtidig jobbe hardt for å lage aktiviteter som formidler kultur, kunstuttrykk og historie til unge også – på måter som gjør at de opplever innholdet aktuelt. Det krever hardt arbeid og stor bevissthet rundt målgruppespissing for hvert enkelt arrangement. Det ligger for eksempel mye verdi i å formidle kulturinnhold som barna og ungdommene opplever i skolesammenheng også, så lenge kvaliteten på formidlingsaktiviteten er høy.

En av mine beste museumsopplevelser fikk jeg den gangen folkehøyskolen min besøkte hjemmet til komponist Harald Sæverud utenfor Bergen. En merkverdig omviser med usedvanlig skarpe skarre-r’er og underfundig humor, benket oss ned i et slags kinorom med lavt tak og satte på et lydopptak av Sæveruds «Kjempeviseslåtten». Han fortalte at den ble skrevet under krigen i protest mot nazistene, og jeg kunne formelig høre smerten som var hamret inn i pianostykket. En helt fantastisk musikkopplevelse for mine 19-årige ører, og samtidig en så enkel og original måte å formidle historie på. Krigen ble mer levende for meg der enn det ti faktaoppslag i et ordinært krigsmuseum kunne gjort den.

Vår kulturhistorie må levendegjøres hver dag, for gammel og for ung, hvis vi skal huske å verdsette den. Men den ene publikumsgruppa utelukker ikke den andre. Tvert imot.

Send inn tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken