Jul – det er først og fremst tradisjon, om man setter en liten parentes rundt julens religiøse budskap. Jeg har tidligere skrevet i HA om Fruas hektiske slaktetid og juleforberedelser av kjøtt og fisk. Frua, som for de uinnvidde var min Mamma, hun hadde et enormt stort juleregister. Grisen ble slaktet på gården av slakter Johannes Rippel, busta skollet - og så tok Fritz Bergstrøm senior seg av partering og levering av medisterfarse. Siden var grisens alle deler i Fruas ivrige hender. Ved denne anledning skal vi se nærmere på Fruas kakebokser og deres innhold. Fra gammelt av het det seg at det skulle være sju sorter julekaker. Det syntes ikke Frua var tilstrekkelig. Det ble gjerne tolv, inklusive den vanlige julekaken - med rosiner, sukat og kardemomme. At Frua ikke var barnevennlig med å utelate sukaten var et sjakktrekk. På den måte lærte vi barn oss til å like den gulgrønne frukten.

Stort sett sto Frua i alle år for sine kaker selv, bortsett fra de som skulle kjevles. Hun sa hun hadde svake armer - og ropte i alle år på en god venn på Iddesia, Anna Ottersen, mor til blant andre travtrener Aasmund Ottersen. Og Anna kom så gjerne. Sammen skravlet de ganske så ivrig om dette og hint. Anna ble plassert i den kjølige anretningen. Alle deiger ble tynne og medgjørlige når Anna kjevlet i vei på en kald marmorplate. Så var det Fruas tur til å steke. Sammen lagde de to damene fattigmann, hjortetakk og sirupssnipper. Vi barn elsket disse sortene. De var sprø og smaksrike. Ikke så rart når man tenker på at de kakene hadde så mye godt i seg. Masse fløte, det var gjerne julekakenes melodi. I noen kaker skulle det være kardemomme og litt cognac. Og nesten alltid var temaet: Egg og sukker pisket hvitt. Noen deiger skulle hvile til dagen etterpå, mens andre igjen bare skulle være i ro en time eller så.

Til sirupssnippene var det alltid med ingefær, kanel og natron. Det tynne kjevleresultatet ble skåret i snipp, lagt på bakeplate og gjerne pyntet med en halv skollet mandel. Mens hjortetakene hadde revet sitronskall og hornsalt i seg. Og i fattigmennene, som var alt annet enn sparsommelig i sin oppbygning, flommet det med eggeplommer, fløte og cognac.

Berlinerkranser var et av Fruas mesterverk. Jeg husker hun hadde etpar hardkokte eggeplommer i deigen, pluss rå eggeplommer. Da de skulle inn i stekeovnen, hadde de fått et vennlig strøk perlesukker på sin rygg.

En av Pappas favoritter var riflekjeks. Innholdet var piffet opp med vanljesukker, egg og dugelig med smør. Da deigen hadde hvilt tilstrekkelig, ble den kjørtt gjennom en kjøttkvern - med munnstykke som en åpen munn. Ut kommer det så remse på remse med kakeemner med mønstrete rygger. Jeg har kjørt deigen på en miksmasters kjøttekvern. En festlig øvelse, men du må være rask. Latter og spas hører nå med. Fra Fruas mange kakebokser husker jeg for eksempel: Tyske skiver. Først som en rullet pølse, siden skåret i skiver og stekt på plate. Og ikke å forglemmer hennes peppernøtter - med mørk sirup, malt pepper og natron. Det var en av min bardoms favoritter. Krumkaker? Jodda, de hadde vi hele året rundt. Alltid like sprø. Og skulle de nå ramle sammen på grunn av fukt, er det ikke problem å få dem stive igjen. Et raskt opphold i stekeovnen så er kakene unge igjen.

Sandkaker var en vanlig julekake før i verden. Etterat Frua fikk en oppskrift av Elsa Pedersen i Aremark, der malte mandler var en viktig ingrediens, ble sandkakene på Knardal nydelige. Frua serverte dem ofte som dessert med krem og et godt syltetøy. Havreflarn? Jodda, det var elghunden Pans favoritt. Frua bakte til ham året rundt. Da de kom ut av ovnen var de nesten karamelliserte og henrivende sprø. Goro? Nei, vanligvis ikke. Det gikk vel på Annas kvote, som kanskje allerede var full. En etterlengtet kake fra Fruas hender var en sirupskladd, altså en tyngre kake fra langpannens rike. Frua hadde hjemmelaget appelsinmarmelade i deigen, som gjorde en både saftig og smaksrik kake. En fin kake å gi bort.

Den som likte Fruas allsidige kakebokser aller best, det var Pappa. Han var en pasjonert kakemons. Hver dag. Året rundt. Etter en god middag, så hørte vi at flere bokser fikk lokkene tatt av. Og da Frua spurte hva hennes gubbe gjorde, kom det et mumlende og tilfreds svar tilbake. En jul uten fulle kakebokser, det var en utenkelighet på Knardal.