Gå til sidens hovedinnhold

Frihetens øyeblikk

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er i dag 75 år siden vi igjen kunne heise det norske flagget etter fem år med tysk okkupasjon. Fredsryktene hadde versert i flere dager. Da nyheten om den tyske kapitulasjonen kom, kunne jubelen endelig slippes løs.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sterke følelser var i sving. I fem år hadde man levd under nazistenes styre. Den illegale motstandsbevegelsen kunne nå tre fram i lyset og arrestere de som var igjen i distriktet av tyske soldater og medsammensvorne. Rollene var byttet om.

Folk stimlet sammen i byen og gledesscenene satte sitt preg på sentrum i flere dager. 9. mai rykket soldater fra Milorg inn i byen for å besette NS-huset i Haldens Klub og Telegrafgården der det forhatte Grensepolitiet hadde sitt hovedkvarter.

De norske styrkene var forberedt på at det kunne oppstå tumulter, men det hele gikk stort sett rolig for seg. Det oppsto en spent situasjon da en tysk vakt utenfor Telegrafgården gjorde tegn til å motsette seg arrestasjonen, men situasjonen ble avverget uten at det ble løsnet skudd.

Det største hinderet for aksjonen var at de norske troppene som rykket inn, nesten ble stoppet fordi gatene var så fulle av jublende folkemasser at det rett og slett var problemer med å ta seg fram. Det hele fortonet seg som den reneste triumfmarsjen.

PROFIL: Bjørn Ystrøm

Tidligere redaktør og journalist i Halden Arbeiderblad

De tyskerne som fortsatt befant seg hos Grepo i Telegrafgården, ble ført ut og kjørt bort på lastebiler. Det skjedde mens byens befolkning flokket seg i Jernbanegata og bivånet det hele. Det må ha vært en svært spesiell opplevelse.

Den formelle overtakelsen av Fredriksten festning skulle etter avtale skje 11. mai. Den norske troppen med løytnant Arne Ottersen i spissen var forberedt på at det kunne komme til skuddveksling. Det var imidlertid ingen kampvillig styrke bestående av omkring 100 tyske soldater de møtte på festningen. Stemningen var laber og preget av resignasjon. Noen av soldatene hadde druknet nederlaget i det sterke.

Da kapitulasjonsdokumentet skulle settes opp, viste det seg at det ikke var noe papir tilgjengelig. Dette løste man ganske enkelt ved at man fant fram et dopapir, og på dette ble det skrevet: «Vi har i dag overtatt Fredriksten festning, forsterkeranlegget på Halden Telegrafanlegg og to handelsbåter».

Dette historiske dokumentet, skriblet ned på et dopapir, ble fra norsk side undertegnet av løytnant Arne Ottersen og fenrik Johan Bakken.

17. mai dette året ble en festdag uten sidestykke. Øsende regn kunne ikke ødelegge feststemningen. Fredsrusen varte lenge. Arvid Johanson skriver i sin bok «Grenseland i ufredsår» at dette etter hvert ble et tema i samfunnsdebatten. Nå måtte vi komme oss i jobb igjen og brette opp ermene. Det var nok å gjøre. Landet skulle bygges opp igjen etter krigsårene.

Selv om Halden i stor grad var forskånet fra regulære krigshandlinger, krevde krigen sine lokale ofre. 50 haldensere mistet i ulike sammenhenger livet i kampen for friheten. I tillegg døde 14 haldensere i kamper på tysk side ved østfronten.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.