Gå til sidens hovedinnhold

Forventning – og en klem...

SIGNERT

Dagene går. Tilsynelatende i en endeløs mutert monotoni. Frokost. Kaffe. Morgentur med bikkja. Mutters alene på jobben. Kona på hjemmekontor i kjellerstua. På med munnbind. Melk og brød i butikken. Av med munnbind. Spise middag. Slappe av en halvtime på sofa`n. Tur med bikkja. Fyre mer i ovnen. På med joggebuksa. TV`n. Litt rødt i glasset. Kveldsnytt. Bikkja må få tisse. Tannpuss. Dyna. Natta. Og sånn går nu dagan ...

Men det skjer noe nå. Da jeg kjørte ned Dyrendalsveien onsdag morgen, var det plutselig ikke stupmørkt lenger. Over silhuetten av festningen skimtet jeg et oransje lys. Sola kommer! Tidligere og tidligere for hver dag som går. Og i den andre enden: Den forsvinner senere og senere. For hver dag som går.

Det trenger vi nå.

Vi trenger i grunnen all den forandringen vi kan få. Og vi trenger den største gleden vi kan ha; forventningens glede. Og det som holder meg oppe er en eller annen ubestemmelig overbevisning om at når sommer`n kommer, kan vi glemme koronadritten. Og minusgrader, skjerf og lue.

Snart er det fordundre meg et år siden alt gikk i dass. 60-årsdagen(e) som skulle feires, samværene som skulle nytes, fellesskapet som skulle berike oss alle. Det ble ikke sånn. Men vi holder ut. Sammen. Alle sammen.

Og jeg kjenner på forventningens glede. Motorsykkelen skal ut på veien igjen. Snart skal jeg planlegge årets langtur på to hjul. Jeg vil dra til hytta mi i Sverige igjen. Kose meg der ved bålpanna om kvelden. Jeg vil grille! En svær marinert svinenakke! Jeg vil sitte på veranda`n med en øl og høre på musikken jeg er så glad i. Kjenne kveldssola i nakken, og gå barfotet på grønt gress.

Jeg vil på fotballkamp! Synge kampsangen med skjerfet over huet, og brøle når guttane skårær måååååål!!! Ikke alene, men sammen med tusenvis av andre som har det akkurat som meg. Der og da. Sesongkort for 2021 er allerede kjøpt og betalt.

Jeg vil gi ungene mine og barnebarna mine en klem! Og jeg har lyst til å få en klem også! Fra dem som føler seg kallet.

Vi har fått noen tilbakeslag. Både med og uten mutasjon. Dem har vi tatt på strak arm. Vi tar også noen flere. Det siste året har lært meg at tilbakeslagene kommer. I bølger.

Men jeg velger å stole på Bent, Erna, Camilla, Espen og Line. Og Kjersti. Vaskekluten Kjersti. For noen stayere der er! Dere gir meg mot, håp – og en tålmodighet jeg trodde jeg ikke hadde.

Men den største forventningen er vaksinen. Jeg er klar.

Kommentarer til denne saken