Hjemme hos meg varer jula definitivt ikke helt til påske. Når hverdagen inntar oss etter nyttår, ryddes engler, kuler og lys resolutt ned i eskene og stues bort i boden fram til neste jul. Samtidig som den aller siste resten av juleskinke fortæres sammen de siste akevittdråpene, gnir jeg meg i hendene, og løfter blikket opp og fram. Hverdagene ønskes hjertelig velkommen, og inngangen til det nye året markerer starten på nedtellinga mot det jeg hvert eneste år ser fram imot; vår, sommer, sol, lys og varme.

Folkens! Dagen er allerede blitt tre kvarter lenger siden «sola snudde» like før jul. Det går definitivt mot lysere tider. Om en måned – sånn i midten av februar – skjer det noe med lyset. Det blir klarere. Skillet mellom dag og kveld blir liksom skarpere. Det skapes forventning. Og forventningens glede er god å føle på.

Nå vet jeg selvsagt at vi fremdeles bare befinner oss midtvinters. Ennå skal det hives hundrevis av vedkubber inn i ovnen, og det kan komme mange knallblå kuldegrader, og mye snø fremdeles. Det lever jeg med. Poenget er at når vi vipper over i januar og det nye året, og vissheten om lengre dager i vente inntar meg, da føler jeg nettopp på forventningens glede. Den er som et slags over- levelsesinstinkt.

Den gleden kan gi mange utslag. Særlig for en som har en tilbøyelighet til å sette pris på ritualer, og som liker å planlegge.

Derfor; på en mørk kveld like over nyttår, hvert eneste år, finner jeg fram mitt velbrukte turkart over kongeriket. Her er flere turruter markert i ulike tusjfarger. I fjor var den grønn. I år ble den gul. Det er tid for å planlegge årets motorsykkeltur! Det er uhørt å gjøre slikt før årsskiftet. Fra slutten av oktober, når jeg leverer min gode og trofaste venn FJR 1300-en for vinterlagring hos han Løwen i «Dær`n», og fram til årsskiftet, er han ute av syne og ute av sinn. Men når vi skriver nytt år, tenker jeg på min gode venn hver eneste dag. Og gleder meg som en unge til vi sammen kan legge ut på veien igjen.

Og der hjemme i januarmørket multitaskes det over en lav sko. Når tusjen har gjort jobben sin på kartet, finner Google fram mer detaljerte kart, alternative overnattingssteder og turistattraksjoner på veien. Det eneste som mangler er vissheten om pent vær – hele uka før St.Hans i 2019 ...

I fjor gikk det skikkelig skeis nede i Ryfylke. 25 mil i øs pøs plaskende regnvær – i den ene uka i fjor sommer det regnet. Som jeg frøs!!! Jeg kan ikke ha sånn uflaks to år på rad ...

Norge er et fantastisk land å kjøre motorsykkel i. Og takket være min lidenskap er jeg blitt godt kjent.

I år legger jeg i vei 17. juni. Først opp Valdres til Sogn. Så over Strynefjellet ned til Geiranger, opp Trollstigen og ned til Åndalsnes før Nordmøre med Atlanterhavsvegen. Tilbake til Sunndalsøra, og opp til Oppdal før snuten rettes sørover igjen. Jeg tenker meg Trysil – og så hjem til Halden. Fem dager.

Jeg gleder meg som en unge. I år igjen. Men det er ikke det eneste. Det er mye å glede seg til. Snart kommer`n – sommer`n ...!