REPLIKK Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Låby, Hjortsberg og Os skole valgte sine grunner for ikke å delta i Kirkens Vintersangfest. Respekt. Jeg vil ikke overprøve beslutningen. Halden har et godt «Kirke-Skole» samarbeide, og vi er i uopphørlig dialog for å gjøre det bedre. Nyhetsredaktør Morten Ulekleivs kommentar gir imidlertid grunnlag for generell og uavhengig refleksjon.
- Når krysser et kirkebesøk grensen fra å være opplysende til å bli forkynnende? spør han. «Forkynne» er større enn Kirkens bruk. Norrøne røtter er «kynna»; gjøre kjent, og tysk «vorkunden»; meddele, fortelle. Gjerne om kunngjøring i høytidelige eller lovbestemte former. Rettsvesenet forkynner dommer og stevning. Par forkynner forestående vielse. Ibsen blir poetisk: «Den vordende tid er forkyndt»! og «trompetens lyd forkynder sødt, at dig en broder er i Amor». Kunne vi brukt skolens ord undervisning i Kirken? Selvfølgelig. I begrepenes gråsoner er vi på hverandres banehalvdel rett som det er. Den som tillater grensekryssing bygger ikke murer.
Salmer handler om Gud, levd liv, smerte, håp og trøst i salig blanding. Før var det nærmest synd å trampe takten. I dag synges salmer med dans, bevegelse og drama. Slik har det vært mine siste 45 år. Men kroppsbevegelse til sang er sjenanse for noen og tolkes deretter. Håndbevegelser i kristne sanger blir tegn på hengiven tro for den som ikke har sett det før. Måtte vi lære av barna når hele kroppen uten fordommer forteller om alle typer sangers identitet. Og selv ikke kirkelig ansatte tror barn blir omvendt av kirkebesøk! Vår Herre regner dem jo allerede innafor! At foreldre og lærere setter andre krav til tro og tilhørighet enn Gud sjøl, må i beste fall skyldes uvitenhet om kildestoffet og kristendommens vesen. Barn risikerer ikke å BLI noe ved kirkebesøk. De besøker kirken for den de ER! Det er Bokas læregrunnlag. Den lager ikke skiller for barn ved kjønn, døpt/udøpt eller foreldres tro. Vi ekskluderer eller inkluderer hverandre i strid med læren i den tro vi er satt til å undervise om. Forkynnelse? Neppe; det er den grenseløse fortellingen om relasjonen Gud-Menneske bibelhistoriene illustrerer.
Kristen kulturarv; vi nyter fruktene. Hva skal neste generasjon arve? Kulturarvens verdier formes kontinuerlig i gudstjenesten: Ordet om den forunderlige guden fra Israel som ble menneske, døde på et kors og ble levende igjen. Der Ordet fortelles skapes kristen kulturarv for neste generasjon. Hvis vi verdsetter arven, fremfor andre religioners påvirkning av sitt samfunn, må vi holde vår merkelige gudefortelling levende. Den er for viktig til å bli privat (gr)eie for den enkelte eller stemt ut ved gallup.
Når krysser et kirkebesøk grensen fra å være opplysende til å bli forkynnende?
Siste 50 år har samfunnet gått fra felles til individualistisk. Politisk mot blått. Dugnad og frivillighet lider. Meg og mitt råder; er jeg min brors vokter? Gudstro måles i gallup. Skal 4.000 svar avgjøre fortsatt kristen kulturarv? 1.000 års historie avsluttes med rundspørring? Jeg stiller alltid spørsmål ved metoden: Hvem spørres; bosted? Hvorfor? Hvorfor nå? Hvem lager spørsmål på hvilket grunnlag? Ordlyd? Hvem spør på hvilken måte, og hvordan beskrives tro?
Religiøs er den som forholder seg til en dimensjon mellom himmel og jord kun tilgjengelig ved tro: Spiritisme, åndenes makt, spøkelser, astrologi, snakke med døde, ritualer for å styre skjebnen, kristen, islam, hinduisme osv. Hvem kan på vitenskapelig grunnlag avvise uforklarlige fenomener knyttet til begrepene? De som forholder seg positivt til disse erkjenner at å fornekte gudstro er inkonsekvent. Vår Herre åpner Perleporten for flere enn de som svarte nei på rundspørringa.
Bak våre kristelige og ateistiske fasader fins hykleri og tvil. Gudstro blir ofte «nei» i gallup, ikke minst fordi man sidestiller kunnskap med tro. Få vil innrømme uvitenhet. Da er det bedre for selvbilde å svare «nei». Eller Kirkens svik eller personlige opplevelser gjør Gud til syndebukk; det gjør godt å ha noen å fornekte. Vaklende gudstro, tvil og lengsel kommer til overflaten i fortrolig samtale om tvil og tro.
Låby skole trakk seg fra kirkearrangement
Selvfølgelig har jeg møtt troende ateister som med eller uten begrunnelse benekter Guds eksistens. Men siden jeg ser hykleri hos meg selv og kristne, vil jeg møte ateister slik jeg vil bli møtt. Kristne kan lure på om det er sant likevel, eller liv og lære spriker. Ateister folder henda i skjul og tviler på sin gudsfornektende selvsikkerhet når livet møter med sorg, glede eller undring. Eller deres gode gjerninger har bibelske forbilder uten at de vet det selv. Vår Herre smiler oppgitt og gjør døren høyere og porten videre.
Kirke uten skole? Det la vi heldigvis bak oss på 1800-tallet. Skole uten kirke har samfunn vi ikke vil sammenligne oss med. Kirke uten trosutøvende identitet er verdiløs for skolen. Skole med kristelig forkynnende lærere er pinlig for Kirken. Skole-Kirke er armene som løser oppgaven sammen. Eller som beina; når én har bakkekontakt går det alltid fremover.