Odd Grønberg har gått ut av tiden. Bare 77 år døde han etter å ha levd et rikere liv enn mennesker flest. Han var glødende engasjert i det han holdt på med, fra morgen til kveld. Bortgangen avstedkommer ettertanke og gode minner hos veldig mange som hadde gleden av å være sammen med ham i ulike sammenhenger.

I barne- og ungdomsårene søker vi etter forbilder. Rett nok er vi lett påvirkelige og har begrenset livsvisdom, men de fleste klarer å skille mellom det som er BRA og det som er DÅRLIG. Og det Odd representerte, var BRA.

De mange gutter og jenter som fant en havn i Tistedalens Turn- og Idrettsforening på 1960, -70, -80, -90 og 2000-tallet, støtte umiddelbart på et samlingsmerke vi stolte på og så opp til: Ungdomslederen Odd Grønberg, dedikert til tusen og med en sterk tro på det han drev med. Når han sa at «Tis’dærn er best i verden!», da trodde vi at det var sant.

Odd Grønberg var en smilets mann. Han hadde en smittende latter og klarte som regel å beholde humøret selv om ikke alle svarte til hans høyt stilte forventninger. Han tenkte nok langsiktig: Hvordan kan jeg på lang sikt styrke TTIF og skape en lokalklubb som rommer alle?

Og «alle» var ikke noen overdrivelse. Rød/svarte treningsdrakter ble ikke bare båret av klubbens A-lagsspillere, men av småtasser over hele Halden – hjemmehørende på Øberg, Brødløs, i Knardal, i «by’n» og naturligvis i Tistedal. De var alle disipler av Odd.

På Tistedal stadion – dette var før Tistedalshallen ble til – hadde de fått sitt første møte med idretten og en person de kunne relatere til: Odd Grønberg. Oppdragelse, orden og struktur fikk de med seg på ferden. Han tålte ikke unnasluntring og dårlig oppførsel. Han delte ut ros i passe porsjoner og var flink til å takke. Mange ledere har noe å lære av hans tilnærming.

Mitt forhold til TTIF startet som 15-åring, og da var Odd straks på pletten: «Du blir med hos oss!» var hans klokkeklare melding. Den delte han ut til alle som hadde lyst og/eller talent. Han var vidtfavnende og verdsatte også dem som ikke nødvendigvis hadde en landslagskarriere i sikte. Som brødrene Jan-Erik og Tommy Olsen. Kanskje hadde de blitt så gode som de ble uten Odd, men det var ikke noe minus å ha ham som pådriver.

Hundrevis av kvelder samlet han en gjeng gutter på sitt overfylte gutterom. Alle var like entusiastiske for TTIF, noen vil si ensporede, men denne gløden var selve drivkraften i klubbarbeidet. Vi holdt sammen i tykt og tynt, og målet var å fremme TTIF i forhold til øvrige klubber i Østfold – ikke minst i Halden. Rivaliseringen med Kvik var en sterk drivkraft, og seier i et lokaloppgjør ble høyt verdsatt.

Da jublet vi uhemmet!

Odd Grønberg hadde en sterk musikkinteresse som han lot smitte over på omgivelsene. Han var opptatt av rock’n’roll og bestilte fra 1950-tallet hundrevis av plater fra utlandet, særlig singler. Disse ble hentet på postkontoret i Tistedal med stor andakt – den gang fantes det noe så eksotisk som et eget postkontor – pakket ut med varsomme hender og vist opp for omgivelsene: Tommy Roes kjempehit «Sheila» hadde omsider nådd Tistedal i form av en rykende fersk singelplate.

De påfølgende kveldende drønnet Tommy Roe fra et ikke altfor bra stereoanlegg til allsang og trampeklapp.

Andre artister som fant nåde hos Odd, var Buddy Holly, Big Bopper, Don Gibson, Everly Brothers, Rick Nelson og Eddie Cochran. Noen forsøkte seg forsiktig frampå med Elvis Presley, men ble kontant avvist. The Beatles og The Rolling Stones fant heller ikke veien til Odds musikk-kvelder. Hans musikksmak slapp ikke gjennom hva som helst …

På fotballturer i inn- og utland – turene var krydder i klubbarbeidet og sterkt understøttet av foreldre og aktive – runget sangen i bussen. Sjelden har «En buss-sjåfør, en buss-sjåfør det er en mann med godt humør» vært sunget høyere og med større innlevelse enn under TTIFs mange turer. Kanskje syntes noen av sjåførene at det ble vel mange omganger og litt for høy framføring …

Halden-idretten kan oppvise mange store lederskikkelser med fortjenester på ulike områder. De har jobbet administrativt, hatt treneransvar eller på annen måte medvirket til idrettens fremme. Odd Grønberg favnet alt: Han var mannen som skaffet penger, tok imot jenter og gutter som for første gang våget seg til Tistedal stadion, trente lag uten egentlig å være trenerskolert, men hans uimotståelige entusiasme overskygget manglene.

Og han ledet hundrevis av jenter og gutter og holdt en penibel orden i sysakene. I dag kan vi for eksempel slå opp og se hvor mange tusen kilometer de frivillige kjørte for TTIF i 1977. Når sov denne mannen?

For TTIF og Odd Grønbergs store venneskare er det trist at han er borte. Han var tidløs og skulle egentlig vare evig. Det gjorde han ikke.

Sammen med TTIF-venner i alle aldre – slike finner man takket være Odd mange steder rundt om i Norge – bøyer jeg hodet i ærbødighet over det han fikk til.

Ingen over, ingen ved siden.

Roger Prang