Hans-Petter Kjøge har nok skrapt litt i overflata på en stor greie både hva gjelder identitet generelt og det utpregede haldenske. Patriotisme, uansett hvor snevert du sirkler den inn kan være bra, men alt med moderasjon.

Når det gjelder disse lederstillingene er det nok kun kompetanse det går på. Jeg tror ikke Halden kommune har en policy på å hente folk «uttante», men det er ikke til å stikke under stol at det ikke er flust med høyt utdannede mennesker med erfaring fra dette nivået i Halden. Sjefsjobber på rådhuset krever litt kompetanse. Da blir det fort slik at en stor andel på «shortlisten» kommer fra andre steder. Vi skal ikke kvotere inn haldensere, heller. Dette er utgangspunktet for saken.

Les også

Skepsis til folk utenfra er typisk Halden. Nesten litt DNA.

Neste punkt (og nå skal jeg trå forsiktig) er at det er litt skummelt når identiteten blir så sterk at man ender om med «døm og vårs». Det fører sjeldent noe godt med seg når man setter grupper opp mot hverandre på den måten. Dette er et fenomen vi ikke bare ser i Halden, men også Østfold for øvrig. Min påstand er at vi fortsatt har noe å hente på dette med positiv samhandling og felles prosjekter her nede i kroken. Det er fortsatt litt for tette skott mellom områdene i Østfold.

Videre er det skummelt når man begynner å dra opp grensene for hvem som er innenfor og utenfor. Jeg er stolt av å være haldenser, men det er egentlig ikke så mye det historiske jeg er knytter stoltheten til ... Og spesielt ikke bygninger. Jeg kan av og til ønske at jeg kunne reservere meg mot akkurat denne identitetsmarkøren. Verken Wiel-gården eller Os er viktige for min Halden-identitet. Jeg aksepterer at det er tilfellet for andre. Det historiske har allikevel blitt en av de viktigste vedtatte identitetsmarkørene for Halden og Haldenserne at det er litt vanskelig å komme seg unna. Det blir en vedtatt sannhet som fanger alle når stemmene blir sterke nok. Det er lite nysgjerrighet rundt alt det andre lager stolte Haldensere. Historien overskygger alt. Det blir litt sånn som at norsk = brunost og vafler.

Dette fokuset på oss selv og denne interne stoltheten gjør at det har spredt seg en litt usynlig ånd som stadig hvisker at vi er oss selv nærmest. Dette kan gjøre at det lugger litt når det kommer folk utenfra til sentrale posisjoner i kommunen. Det er kanskje et ekko fra seilskutetida da Fredrikshald-rederne hadde klokkertro på at seil var sakene og blåste i å skifte til damp sånn at Halden som skipsfartsby ganske fort ble akterutseilt.

Selv flyttet jeg fra Halden i 2005. De «formative» årene ble bevisst tilbrakt andre steder og det var ikke et bevisst valg å ende om fem minutter unna barndomshjemmet i 2011. Jeg er glad for at jeg gjorde det og jeg er svært stolt over å ha fått tillit i to ansvarsfulle verv som er «dypt involverad» i samfunnsutviklingen i Halden. Jeg er stolt haldenser og har alltid vært det. Det er først nå jeg har begynt å tenke på hvorfor. Jeg har ikke noe fullgodt svar, men dette er en begynnelse:

Min identitet som haldenser er knyttet til folkene her. De jeg har vokst opp med. De jeg har lært av og alle de fantastiske folkene jeg får samhandle med hver dag. Grunnen til at jeg er så Halden-stolt er rett og slett at det var her folkene var og det var her jeg var. Et rent lykketreff.

Jeg føler en tilsvarende sterkt identitet med Skottland og St. Andrews rett og slett fordi det var der jeg ble voksen. Det er ikke knyttet til universitetsbygningene fra 1550 eller puben jeg drakk øl på. Jeg tenker tilbake på folkene jeg hang med og lærte av; studiekamerater og professorer. Nok en gang, er det menneskene og ikke stedet som sådan. Det er sånn sett litt tilfeldig at det var der vi var.

Jeg lengter fortsatt tilbake til Tadsjikistan og blir glad og stolt hver gang jeg leser om Sentral-Asia i norske medier. Jeg var der bare et halvt år, men opplevelsene og erfaringene var så intense at de alltid vil følge med meg.

Jeg blir glad hver gang jeg kjører ned Iddeveien og ser Saugbrugs. Saugbrugs ga meg en sjanse da jeg virkelig trengte det, og det var der det skjedde ting som radikalt endret livet mitt. Jeg har sikkert ikke lov til det, men jeg føler meg fortsatt litt som kakenslæsk og det med stolthet og glede.

Det jeg tror jeg prøver å fortelle er at identitet for meg handler om folk, delte opplevelser, personlig vekst og skjellsettende øyeblikk. Ikke symboler, grenser og objektive faktorer.

I Halden opplever jeg at de objektive «tellekantene» er svært viktige når vi definerer plasserer dem og oss. Vi ser kanskje ikke nok på oss selv og vårt eget fellesskap, men peker på tauet som erstatter navlestrengen og binder oss til historien. Da blir det vanskelig å komme inn med mindre du er trygg nok på deg selv til at du med sosial intelligens og på en høflig måte hevder din plass. Det opplever jeg at både Trond Henriksen og Hans-Petter har gjort.

For min egen del er folk interessante og bra uansett hvor de kommer fra. Ingen plasser er bedre eller viktigere enn andre og vi skal aldri møte folk med et utgangspunkt i hvor de kommer fra, men hva de har gjort.

... Med mindre du kommer fra Tissdærn, da; da er det kjørt ...