Gå til sidens hovedinnhold

For å holde politikere under lupen, slik et demokrati krever, trengs den såkalte «farlige kunsten»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det mest alvorlige i saken mot Laila Bertheussen, er ikke hennes eventuelle iscenesettelse av en offerrolle. Det er heller ikke at hun har en indre krets som hjelper denne offerfortellingen fram eller at enkeltindivider der ute kobler trusselhendelsene til teateret fordi de ikke vet bedre.

Det mest alvorlige er fortsatt at mediene og statsministeren kjøpte denne fortellingen.

Både mediene og statsministeren burde vært utstyrt med et minimum av prinsipiell og kritisk tenkning. Det må man forvente, og særlig av sistnevnte.

At vi har en statsminister som angrep kunsten og snakket om hvor tøft og utfordrende slike verk gjør det for politikere, er dypt problematisk.

Det er sikkert riktig at det har blitt tøffere å være politiker. Men vi må skille mellom trusler/hatprat på den ene siden, som vi riktignok må jobbe mot, og kritisk journalistikk og kunst, som vi (tydeligvis) trenger mye, mye mer av.

Kunsten har ikke de samme kriteriene til sannhet som journalistikken, men den har mer å spille på. Den har evnen til å borre dypere, bruke tid til å finne flere avleiringer av virkeligheten, bruke flere virkemidler, gjøre erkjennelsene mer sanselige.

Det er ikke mange kunstnere som bruker disse verktøyene til å detaljert gå inn i vår politiske virkelighet som Pia Maria Roll.

Poenget er ikke om man liker hennes kunst eller ikke.

Poenget er heller ikke om man er enig i stykkenes budskap eller ikke.

Poenget er at rommet for denne typen kunst finnes.

Når jeg tenker tilbake på kritikken stykket fikk av statsministeren, tenker jeg faen heller, Erna, dette skal du få mye, mye mer av.

Jeg håper du blir overøst av dyptpløyende, kritiske kunstverk i all tenkelige sjangere, farger og fasonger, som undersøker hver minste lille detalj av det politiske livet ditt.

Nei, jeg tror ikke politikere får nok dyptpløyende kritikk fra kunstnere. Den overfladiske dagsnytt-18-kritikken, er alt for enkel. Det spillet kan politikerne allerede. Det er bare å holde ut de få minuttene før sendinga går over på noe annet, jazze rundt på overflaten.

Dessuten er journalistenes kritikk også overfladisk og søker sensasjoner mer enn grundig forståelse - den er rett og slett for banal.

For å holde politikere under lupen, slik et demokrati krever, trengs den såkalte «farlige kunsten».

Og vi trenger journalister som trosser tidsklemmen de ofte settes i og gjør det som egentlig er jobben deres, snarere enn å ukritisk klippe og lime fra andre medier, inklusiv fra medieaktører på ytterste høyrefløy.

Vi trenger mer kritikk av politikere, ikke mindre.

Vi trenger folk som har tid til å artikulere en dypere kritikk.

Trusselbrev, sjikane og hatprat håper jeg inderlig at politikerne får slippe, men maktkritisk kunst? Det skal vi stappe opp i trynene deres.

Kommentarer til denne saken