Dina Billington har vært engasjert i Flere Farger i flere år og oppgraderingen til årets Fargespill gjør at forestillingen nå er enda mer større og profesjonalisert enn tidligere.

Vi er ikke mange minuttene ut i arrangementet før den første tanken om at dette virkelig er integrering og mestring i praksis sneier innom.

Fargespill byr opp til dans med rytmer, engasjement, kreativitet, glede og ekte følelser. De unge sangerne og danserne strutter av selvtillit og mestringsfølelse når de trygt loser publikum gjennom et titalls forskjellige innslag.

Vi får høre tradisjonelle norske barnesanger og viser i kombinasjon med spennende afrikanske rytmer og folkeviser fra Midt-Østen. Sceneskiftene er kjappe, nesten litt for raske til at de unge aktørene rekker å få den applausen de fortjener underveis, men det gjør også at publikum må være litt skjerpet.

Les også

Stående applaus for Fargespill

Det er et lass av detaljer som foregår på scenen og blåserne på bakerste rad bidrar til at sangnumrene når takhøyden i kultursalen og litt til.

Jeg lar meg imponere over formidlingsevnen de har.

Noen av dem står nærmest helt alene på scenen og fremfører sang fra sitt land. Det er nesten så man kan lukke øynene og bli med på reisen til byen de er fra. Tonene fra blåserne iscenesetter det hele selvfølgelig på en glimrende måte og det er umulig å ikke legge merke til alle de flotte festdraktene som barna har på seg.

For noen dager siden vedtok Fredrikstad kommune at deres nye visjon er ”Den lille verdensbyen”. Hva skal vi si om Halden da? Etter å ha sett onsdagens forestilling av Fargespill så tenker jeg i alle fall at Halden er en verdensby på alle mulige måter, men jeg vil nødig sette ordet lille foran. Det som Fargespill representerer og gir oss, tidvis med gode muligheter for at du får gåsehud, viser med all tydelighet hvem haldenseren i 2018 er.

En av deltagerne, Neema Cihiluka, fremfører en sang som på mange måter oppsummerer store deler av integreringsdebatten. Hvor er alle helter, hvor er de som blir med, hvor er de som tenker på at vi må si mer, synger hun. Er det lov å være norsk og albansk, er det lov å slippe det å gi dem svar, har de lov til å bare være barn og ikke tenke på at det er noe som er galt.

Se bilder fra Fargespill her! (+)

Teksten fester seg godt i ryggmargen og det gjør nesten litt vondt når hun med sterk stemme synger resten av teksten.

For jeg har lært meg å stå opp for meg selv,

for de som vokste opp med å se en forskjell på meg og deg,

alle sammen vil ha noen som ikke finner feil,

men er det feil være født et helt annet sted,

og kalle begge disse landa for sitt eget hjem,

når jeg er der jeg er utlending,

når jeg er her er jeg utlending.

Forestillingen spilles for skoleklasser i disse dager, men torsdag og fredag er det haldensernes tur til å la seg imponere. For jeg håper de møter opp. Jeg håper kanskje særlig at alle som kjenner litt på alle fordommene mot nye kulturer, fremmede språk og andre impulser tar turen.

Ta turen og se hvor stolte barna og ungdommene er. Se på dem når de fremfører både sine ”egne” sanger og synger med på de norske kulturskattene. Og ikke minst når de avslutter med sin egne tolkning av nasjonalsangen vår. Hvis du klarer å sitte i salen og være uberørt gjennom ”Ja, vi elsker” på Fargespill-vis, så bør du rett og slett gjøre noe med følelsesregisteret ditt.

Både Fargespill med Dina i bresjen og Det norske blåseensemble har god grunn til å være stolte over hva de har fått til. Fargespill er mer enn bare en forestilling. Det er minst like mye et viktig innslag i samfunnsdebatten om kultur, identitet og integrering.

Nå bør også haldenserne møte opp og se, erfare og lære noe av ungdommene som stolt viser frem hvem de er.