Jeg må få si jeg er litt skuffa over politikerne i Halden. Selv om mesteparten av den forrige valgkampen drukna i debatten rundt Os skole, så var det allikevel mange partier som frontet bekjempelse av fattigdom som en prioritert oppgave. Hva er dommen etter snart to år med den nye posisjonen? Lite, eller til dels helt fraværende, etter min mening!

Jeg har forståelse for at pandemien har tatt svært mange ressurser og prioriteringer, men det er egentlig ikke noen god unnskyldning, særlig når vi vet at utenforskap og fattigdom vil øke som en konsekvens av pandemien? Vi burde for lengst ha snakket om hvordan vi skal utjevne forskjellen som har oppstått i kjølvannet av katastrofen som har truffet oss. Norge handler om så mye mer enn å redde flyparken og reiselivet, selv om det også er viktig. Det er prioriteringene, eller retter sagt, beløpene som investeres jeg er opptatt av.

Vi bruker milliarder til enkelte sektorer, men «småpenger» på barna våre, og det syntes jeg er jævlig urettferdig. Når regjeringen sier man skal styrke opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse med 170 millioner, som svar på de langsiktige utfordringene landet står overfor, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte? Knekker vi disse tallene ned til lokalt nivå, så vil det utgjøre i overkant av 800.000 kroner for Halden fram til 2024. Og det er vel bare et latterlig beløp?

Dette er på regjeringsnivå, men det gjøres ikke så veldig mye lokalt heller? Østfold, med Sarpsborg på topp og Halden like bak, har størst utfordringer med lavinntektsfamilier i hele Norge. Det burde kreve en ekstra innsatts fra våre lokalpolitikere, men den følelsen er fraværende. De gidder ikke engang å snakke om fattigdom, fordi det er ubehagelig og vanskelig, men igjen ingen unnskyldning for ikke å gjøre det?

Jeg opplevde i dag, for første gang, at vi på Kirkens Bymisjon i Halden gikk tomme for mat før klokka 12. Da hadde vi allerede delt ut over et tonn i nødproviant. Dette vitner om hvor mange mennesker i vår by som sliter med å få hverdagen til å møtes. Mange av de jeg møter, som spør ydmykt om en pose mat, har jeg aldri sett tidligere. De er et offer for pandemien med permisjoner og arbeidsledighet, men har gjeld og en hel familie som skal forsørges.

Uansett, om vi liker grensehandel eller ikke, så er realiteten at mange husstander i Østfold har sitt husholdningsbudsjett relatert til denne muligheten. Når grensene stenges og prisveksten i våre butikker går til himmels, så er det de fattige som betaler den høyeste prisen. Hvis ikke politikerne utjevner denne forskjellen, så vil fattigdommen øke betraktelig de neste årene, og det er bare innenfor husholdningsbudsjettet til folk.

Jeg forventer at våre politikere tør å snakke om fattigdom i valgkampen. Hvordan dere har tenkt å løse disse utfordringene med konkrete tiltak og ikke bare løse visjoner?

Det er ikke hva dere tenker som er viktig, men hva dere gjør!