Gå til sidens hovedinnhold

Et nei er ofte på sin plass, Kristian Bjørneby!

REPLIKK

Med vennlig uenighet skal jeg gå i strid mot den allsidige, kunnskapsrike og dyktige journalisten Kristian Bjørneby.

Han mener at nei er sagt for mange ganger til prosjekter og tiltak i Halden de senere årene. Jeg mener at et nei ofte er på sin plass, og at et nei burde vært brukt mye oftere til prosjekter og tiltak i Halden.

Beklager hvis det kjeder noen, men det kan ikke gjentas for ofte hvilken administrativ krise det var den gang det ble besluttet å rive paléet som lå ved Wiels plass for over 80 år siden, for så å sette opp bygningen som nå huser også Halden Arbeiderblad. Fredrikshalds Sparebank begikk et geografisk og arkitektonisk overgrep i 1940. Det finnes knapt en haldenser som siden har spurt seg, «Hvordan kunne det gå an?»

Vi vil for evig være svar skyldig, men noen ganger kan jeg fantasere for meg selv hva som skjer i slike tilfeller. Når herr X kommer inn på kontoret til fru Y, og rett og slett ytrer ordene, «Vet du hva, jeg synes at vi skal rive Stangepaléet, og så bygger vi en grønn kloss der i stedet. Stilen heter funkis, det er inn nå.»

Jeg prøver å forestille meg det mandagsmøtet - for det må ha vært en mandag morgen, før kaffe - da noen innen kommunal administrasjon i Halden kom til slutningen om at det virker som en god idé å gi Norske Skog Saugbrugs tillatelse til å sprenge bort halve Sauøya. Virkelig, på ekte, fjerne en halv øy i sundet til en by av stor historisk betydning. Jeg ser for meg ansiktene rundt bordet. Kanskje noen gnir seg i øynene, kanskje noen klyper seg i armen, kanskje en sitter og kjenner etter om blodtrykket kan ha ført til hallusinasjoner.

Vedkommende som presenterte forslaget la sannsynligvis vekt på utvikling med lang u. «Uuuuuutvikling.» De andre nikket pliktskyldigst.

Dette er ikke avgjørelser og tiltak som har vært nødt til å bli tatt. Det er ikke inngrep som ikke hadde noen annen løsning, dette er tiltak - og vedtak - som er villet.

Slik det også har vært med Os skole, for eksempel. Har man noen tro på menneskets endringsevne og skaperkraft, så er det tydelig for deg at mennesket også kan skape ønskede endringer. Den dårligste løsningen blir ikke plutselig den beste i kraft av å være den eneste løsningen på bordet. Deri ligger også det helt prinsipielle med spørsmålet om Os skole og rivingen eller rehabiliteringen av den.

Det skal, og bør, kreve dobbelt så mye å rive noe, som å bygge opp noe. Du skal ha dobbelt så gode argumenter for å fjerne noe på vegne av fellesskapet, som du skal ha for å bygge noe nytt eller å fylle noe eksisterende med noe annet.

Derfor har jeg verken motforestillinger eller noen egentlige meninger om padelsenter på Svinesundsparken. Det virker helt merkelig å ikke skulle ønske å fylle et tomt lokale med rekreasjon og aktivitet. Halden kommune kunne heller fulgt opp transportargumentet med å sluttføre sykkelstien videre helt ut til området. Om de bedriver padel eller har papirflykonkurranser er ikke noe jeg verken bør eller skal mene noe om. Men jeg hadde sett frem til å lese eller høre om hvilken glede de har av det.

Men å gripe inn i allerede eksisterende områder som er i bruk til annen hensikt eller aktivitet, skal man være ytterst varsom med. Det kan - kan - gjelde skogen ved Va, og det gjelder i aller høyeste grad Tyska/Hollenderen og Sauøya, og bøkeskogen fra Månefjellet til Veden. Hvis ikke ingeniørene til Saugbrugs evner å finnen annet egnet område for virksomheten enn å destruere uerstattelig skog, så er sannsynligvis behovet av livsavgjørende grad.

Det skal sitte ekstremt langt inne, og både behovet og nødvendigheten av å gripe inn i uerstattelig natur skal være så påtrengende at ingen annen løsning er å oppdrive. Hvis motivet er økonomi, så er det ikke unaturlig å sette et krav til at inngriper da har økonomi til å utføre prosjektet et annet egnet sted.

Kunnskapen og evnen har vi. Viljen og ønsket om utvikling er der. Finn egnet sted, så er jeg sikker på at hurra-ropene vil være tilsvarende.

Og kjernen i dette er det samme som både skaper og forrykker samfunn. Vekslingen og samspillet mellom å gi individet mulighet til å utfolde seg, og hva som er til fellesskapets beste. Mine særinteresser er ikke ofte forenlig med at jeg skal påvirke mine omgivelser med dem. Rent direkte kan jeg altså ikke kreve at naboene mine skal forlate huset sitt eller ikke kan benytte uteområdene en viss tid på døgnet fordi jeg skal spille avsindig høy gitar. Eller - gud forby - naken-yoga hver da mellom 17 og 18. Da må heller jeg finne et egnet sted for å bedrive min virksomhet.

I eksemplene til Bjørneby handler det i stor grad om særinteresser. Bortsett fra utbyggingen av Os skole - som har en annen tilleggsverdi - handler utbygging på Sauøya og utbygging av nytt boligfelt på Stenrød/Ulvås om å gripe inn i noe eksisterende. Og noe som for mange andre allerede er veldig kjærkomment. De andre eksemplene handler om at noen ønsker å utføre en aktivitet som er verdifull for dem. Men hvis det går på bekostning av hva andre allerede ønsker å bedrive eller setter pris på, så skal det veies. Da er det ikke underlig hvis man veier det for lett i forhold til konsekvensene.

Et tiltak er ikke et godt tiltak bare fordi det er et initiativ. Det er ikke utvikling og fremdrift kun fordi det er en hendelse. Et skritt er ikke alltid fremskritt fordi det er en bevegelse.

Les også

Nok er nok – nå har Halden fått et stort problem

Å ikke ønske å bebygge Sauøya og Tyska/Hollenderen eller Stenrød/Ulvås, er ikke ensbetydende med at man ikke ønsker utbygging. Å ikke ville rive Os skole, er ikke ensbetydende med at man ikke ønsker best mulig skole for barna. Det er ikke motstridende ønsker. Det handler om å ivareta flest mulig interesser samtidig, og å ikke ugjenkallelig gripe inn i verken historie eller natur uten at det er påtrengende nødvendig.

Og det moderne samfunnet har all grunn til å forvente mer av både oss selv, fagfolk og prosjektutviklere. Halden har beviselig en rekke banebrytende gründere og utviklere - både innen privat næring, Halden kommune og frivillige foreninger - og disse både evner og ønsker å tenke nytt.

Det er ikke gitt at prosjektene Bjørneby nevner er gode prosjekter og tiltak. Men det kan hende at alternativene er det.

Etter min mening, er det heldigvis krefter som sier nei. Som sier «Nei, det går ikke an å bygge på Tyska/Hollenderen, den feilen er begått med Barcode i Oslo, det gjør vi ikke her. Området er et rekreasjonsområde som kan utvikler ytterligere til fordel for alle. Ikke bare for de få. Og for fremtiden. Se på Batterifabrikken, det er utvikling og gjenbruk. Og å ødelegge uerstattelige skogsområder slutta vi faktisk med på 70-tallet, i forrige århundre. Så, nei. Dere klarer å komme opp med noe bedre.»

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.