Dette innlegget er blitt til etter refleksjon over debatten i HA om problemer i skolen og som har handlet om elever med behov for særskilt tilrettelegging. I vår tid er det for mye fokus på individet og for lite fokus på fellesskapet. Individet og rettigheter for den enkelte settes i sentrum: individet har krav på selvrealisering, samt for eksempel å få den spesialundervisningen som det enkelte barn i vanskeligheter har behov for.

Skolen som fellesskap og fokus på fellesskapets muligheter til å skape mangfoldige måter å skape «det gode skoleliv» på ser ut til å ha blitt skjøvet ut på sidelinjen, og det kommer blant annet til uttrykk ved en økning av elever som sluses ut av klasserommet for å få spesialundervisning eller delta i ulike former for særskilt tilrettelegging.

For et par tiår tilbake, kan vi hevde at skolen stod i en psykologisk tradisjon med en individorientert og problemfokusert tilnærming til vansker. Utgangspunktet var at det er noe «galt» med barnet, problemet er inne i eleven. Når barnet oppleves som «et problembarn», er det et uttrykk for en psykologisk tilnærming som har fokus på individet. Det er fokus på det barnet ikke kan, ikke har eller mangler, for å kunne fungere optimalt læringsmessig og/eller sosialt. Det tales om: «Han gjør nok slik, fordi han har de og de problemene». Barnet er bærer av sine egne problemer og blir identifisert med sine problemer.

Med et individorientert perspektiv kan løsningen være at barnet får spesialundervisning, at man finner et pedagogisk undervisningstilbud som matcher barnet eller at barnet får «integrerte timer» med en støtteperson i klassen. Disse tiltak har vært gjort i beste mening for barnet, men har også resultert i segregering og ekskludering fra fellesskapet med jevnaldrende. Vi finner fortsatt en slik tenkning og praksis – både i skole og samfunn.

Det stilles nå krav til skolen og lærernes praksis om å gå nye veier for å forstå barn i vansker og finne løsninger på skolens utfordringer ved hjelp av å tilrettelegge for inkluderende læringsfellesskap. Derfor er det ikke like gyldig (heller ikke likegyldig) hvordan vi snakker om og tenker løsninger på problemer og vansker i skolen og hvordan vi dermed skaper problemer for barnet.

Skolen har fått et samfunnsoppdrag om inkludering. Målet med inkludering i skolen er at eleven skal være deltaker i et fellesskap som gir faglig og sosialt utbytte. Inkludering handler om fellesskap, relasjoner, mangfold, anerkjennelse og forståelse for ulikheter, sammen med prosesser som kan bidra til å hjelpe barn til deltakelse i læringsfellesskapet. Alle barn skal regnes med og ha betydning i fellesskapet. Pedagogisk forstått handler inkludering om at fellesskapet bærer ansvaret for inkluderingen, og det er fellesskapet som er drivkraften i forhold til å skape deltakelse for det enkelte barn.

I stedet for å tale om problemer og individer må vi begynne å tale om ressurser, fellesskap og kollektiv. Det er måten vi tenker og taler på som har betydning for å skape et inkluderende læringsfellesskap. Å ha fokus på løsninger - ikke problemet - er inkluderingsfremmende. Det kan åpne for andre vilkår å tenke inkluderende læringsfellesskap, hvor toleranse og anerkjennelse overfor ulikhet og det å være annerledes blir sentralt. Det er av stor betydning hvordan voksne taler om og med hverandre - og ikke minst hvordan lærere taler om og med barna. Inkluderende verdier som er formulert, kjent og akseptert av de voksne utgjør det fundament som gjør det mulig i praksis å realisere utviklingen av en inkluderende skole.

Vi har i dag mye kunnskap og erfaringer om hvordan skolen og lærere kan skape et inkluderende læringsfellesskap og en inkluderende læringspraksis. Det bygger gjerne på flere av følgende verdier og aspekter:

  • Mangfoldighet og ulikhet hos barn har betydning i fellesskapet
  • Lærerne har en anerkjennende og relasjonell tilnærming til barna
  • Varierende arbeidsmetoder i undervisningen anvendes
  • Barn er deltakere og aktiv i sin egen læringsprosess
  • Et kunnskapssyn som bygger på at kunnskap konstrueres i fellesskap
  • Et læringssyn hvor læring skjer i samarbeid
  • Samarbeid (for eksempel i team og sammen med ressurspersoner) understøtter, stimulerer og bekrefter barns handlingsevne
  • Felleskapet legger vekt på å søke etter muligheter ved å våge å tenke annerledes, kreativt og selvstendig
  • Praksis er basert på demokratisk dannelse i skolen – som handler om å gjøre barn til livsdugelige borgere og medborgere i samfunnet

Å arbeide med inkludering på en skole er en prosess over tid, hvor elever, foresatte, lærere, andre ansatte og ledelsen skal skape et læringsmiljø, hvor de fysiske rammer, IT-muligheter, lærernes og andre ansattes kompetanser, støttemuligheter i form av sparring og veiledning fra ressurspersoner internt og eksternt er sentrale elementer.

Å skape et inkluderende læringsfelleskap som kan være en styrke for alle elever er mulig, men krever tid, dialog og involvering. Det håper og tror jeg at Halden-skolen jobber med hver dag.