Gå til sidens hovedinnhold

Erna, jeg erklærer meg uskyldig, til det motsatte er bevist

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Erna, jeg erklærer meg uskyldig, til det motsatte er bevist.

Dere har i over ett år nå formanet, gitt oss retningslinjer, og forbud slik at vi skal unngå̊ å bli smittet, eller spre smitte. Restriksjonene har vært inngripende og veldig strenge. Og i perioder, sikkert nødvendig. Men nå, når antall vaksinerte øker, og smitten synker, virker de strenge reglene mer som en maktdemonstrasjon, en regjering som er redd for å miste den makten de har tatt. Eller er jeg en del av et forsøksopplegg igjen?

Det har blitt forsket opp og i mente på etterlatte, overlevde og på pårørende etter Utøya. Jeg er både etterlatt, og har en overlevende som var hardt skadd. Er denne rettssaken et taktisk spill for å få prøvd hvor langt staten kan bestemme over enkeltmenneskers mulighet for bevegelsesfrihet? Eller er det for å trenere at en gruppe skulle kunne få dra over grensen så lenge som mulig, kanskje fordi de frykter et ramaskrik fra andre?

Som pedagog ser jeg med bekymring på den måten dere har valgt å møte folket deres på. Til sammenligning: Hvis man møter barnet sitt med mistillit, vil du få et barn som ikke stoler på at du ser barnet for alle de egenskapene det har, og ikke godtar disse, og siden du likevel ikke stoler på det, vil barnet velge å gjøre ting i det skjulte. Kanskje er det også̊ frykt innblandet, frykt for hvordan reaksjonen blir, konsekvensene. Likevel, vil det i mange tilfeller strekkes grenser.

Mange ganger kan det gå bra, noen ganger gjør det ikke det. Men hvordan tror du dette barnet har det inni seg. Med følelsen av å ikke være en man kan ha tillit til. Med følelsen av å bli straffet for noe man ikke har gjort. Bedre føre var? Bedre å si nei, så er man sikker? Noen har trådd feil før, så derfor kan jeg ikke stole på deg.

Er det slike usikre, sinte, frustrerte, utrygge barn vi vil ha? Nei, jeg tenkte vel det.

Man ønsker å gi barn en verden hvor de er trygge, og sikre på at de voksne kan håndtere ting på en måte som gjør at de kan feile, men at det vil få konsekvenser og kan gis råd, og veiledning.

Dette kan man løfte opp på regjeringsnivå. Ønsker du en befolkning som har tro på deg og det du bestemmer? Hvis du gir tillit, så får du tillit tilbake. Du kan ikke straffe en gruppe mennesker, fordi noen har brutt tilliten. Du kan ikke lage så stramme restriksjoner, uten å se hvordan det rammer ulike grupper urettferdig. Hvis du ikke ser det, er du ikke min folkevalgt, og har ei min tillit.

Vi er mange som følger smittevernhensyn, vi fortjener tillit. Og det er brudd på våre menneskerettigheter (i mine øyne), og ikke la oss benytte våre fritidsplasser. Vi fortjener ikke karantene for overnatting og bruk av disse, selv om de er i Sverige. Den grensen, er ikke egentlig en grense for oss. Det er bare en vei til fritidsstedet vårt.

Det som nå skjer, nå som staten vant dommen i lagmannsretten er at jeg fortsetter å isolere meg hjemme. Jeg har ikke lyst til å gå på utsiden av døra. Angsten dette har påført meg, klarer jeg ikke å komme ut av igjen, så lenge man blir så mistenkeliggjort. Dagsturer er nå mulig, men å måtte stoppe i et avhør inn i Norge, og få sms'er og telefoner i etterkant, gjorde at den lørdagsturen som var planlagt ble avlyst av panikkangst.

En angst jeg hadde klart å jobbe meg ut av i 2019, etter 8 år med sorg og angst etter Utøya. Angsten har kommet forsterket tilbake.

Psykisk helse er ferskvare, og et år med restriksjoner, innskrenkelser, forbud, skremsel og fryktpropaganda har virkelig satt meg tilbake. Og det føles som om det aldri skal ta slutt. Jeg har verken råd eller lyst til å dra på ferie rundt i Norge. Jeg har mine månedlige utgifter på en plass hvor skuldrene senkes, og livsgleden øker, og gjett om det har vært nødvendig, og kunne vært ekstra nødvendig nå.

Selv nå, som det har vært null smitte på 13 dager i byen min, grensebyen, og selv om det i hele perioden har vært null smittede i bygda, der jeg og familien min har 10 mål, uten noen smittefare, får vi ikke reise over uten å bli avhørt, eller mistenkeliggjort. Erna du er er falsk. Du hånler når det kommer opp spørsmål fra svenske aviser (utrolig pinlig på vegne av Sverige), eller hvis noen skulle tørre å spørre på vegne av torpare i Sverige. Du svarer så arrogant at vi ikke er til å stole på, uten engang å ha gitt oss sjansen til å prøve. Selv overholdt du ikke regler i sushi selskapet ditt. Skuffende.

Innlagte på sykehus har sunket betraktelig. Smittetall synker, og antall vaksinerte øker hver dag. Klarer du å kutte navlestrengen til dine undersåtter? Gi frihet til ditt lands folk? Tillit?

Det kan skape et tomrom, og en form for angst det også. Kanskje til og med en depresjon, men hvis du går til legen kan du få en henvisning til en psykolog, og kanskje får du en time om 4–6 måneder. Det kan hende du virkelig trenger den timen da.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.