Gå til sidens hovedinnhold

Er vi allerede litt ødelagt?

INNHOGG

På jobb igjen med åpen dør! Og velkommen inn! Sitt ned! Hurra! Nesten ikke så jeg tror det. Etter disse pinlige ukene, elsker jeg den smule taterliv det er å være cafévert - med seks eller syv arbeidsdager mer enn noen gang. Jeg er spent på tiden nå. Fra nå og til et stykke ut tid. Hvor mentalt ødelagte er vi blitt? Sitter korona-redselen i godtfolk?

I de dager og uker som har passert, har jeg bare sett munnbind og mennesker som skygger. Noen med trillebag med en liter melk og et brød i. Bare det mest nødvendige. Livet er blitt så skrapet. Vi er inntil margen blitt så forsiktige. Hvordan åpner vi oss? Ta i hånden eller å klemme? Nei, kanskje til sommeren, sies det? Avstand gjør susen. Jeg vet det. Men det der med å tenke smitte 24 timer i døgnet, det må man nesten være profesjonell for å takle.

Jeg har klart å la være og klemme. Nesten! Etter den ene klemmen følte jeg meg som en forbryter. Jeg er jo en klemmer! Det vanskeligste har vært å si nei takk til dem som har ville kjøpe en kopp kaffe og et wienerbrød - og sitte ned. Den gamle mannen med rullator, han måtte jeg vise ut. Beklager, Sir! Jeg følte meg ynkelig. Og gjør det fortsatt. Å skyve fra seg dem som har trenger en vennlig prat og en stol, det har vært tungt. Men det står ingenting i forskriftene om slikt. Den mentale siden av en pandemi - hvordan takler myndighetene den? Alle dem som ikke får klem eller en utstrakt hånd, hva tenker Regjeringen om dem? Kan vi ha dem med i forskriftene?

Når den ene forskrift avløser den annen, alt ettersom pandemien er i utvikling, så tenker jeg ikke bare på ødelagte lunger og slikt. Jeg tenker på det faktum at mennesket er noe mer enn bare vann, kjøtt og blod. Når avgjørelser tas: Finnes det psykologer i kulissene, som hvisker regjeringen og statsforvaltere viktige ord i øret?

Det ropes fra alle kanter: Vi må passe på barn og unge - så de får utfolde seg. Jaha, men hva med de litt gamle og virkelig gamle da? Fotball og hockey er fine saker for barn og unge. Men hva med de unge som heller vil danse ballett? Eller spille fiolin? Er kulturens barn det moderne samfunns stebarn?

Og jeg lurer: Dette med å ivareta barn og unges hverdager - og i forhold til andre i samfunnet? Jeg får det ikke den moderne ungdomsdyrkelsen (særlig fra politikere) til å rime. Da jeg var ung, måtte vi lære oss til også å takle de kjedelige dagene. Jeg hadde tenårene med en kreftsyk og etter hvert døende pappa. Jeg brukte ikke tiden til å synes synd på meg selv - på grunn av det jeg måtte avstå fra. Jeg måtte aktivisere meg - innenfor den ramme som sykdommen tillot. Det var da jeg hadde mine første små artikler på trykk. Barn må lære seg at ikke alle dager er festlige. At det ikke må skje noe hele tiden. Å kjede seg kan også bety å finne seg selv. Og det er viktig i en ungdomstid.

Vi er heldige i Halden. Som bor såpass spredt. Apropos byfortetting! Vi sitter ikke oppå hverandre. Lite blokkbebyggelse. En velsignelse for oss i pandemiens tidsalder. La oss huske på det. Dagens pandemi er neppe den siste.

Vi er heldige også fordi vi har en vettug kommuneoverlege, som er en god pedagog. Hun er ikke besatt av store fakter og storte plansjer, men er flink til raskt å forklare. Derfor ble søndagens formannskapsmøte også en suksess. Glimrende gjengitt i HA. Så hurra for vår lokalavis i disse tider. Våkne politikere og gode diskusjoner. Hvem sa at Halden-politikken bare er et sted for krangel?

Dette med ungdommen og smitten. Det er ikke oppsiktsvekkende at det er blant de unge smitten herjer mest. Ungdom har ikke de voksnes vett og vurderingsevne. Hvordan skulle de ha tilegnet seg den? Jeg husker med meg selv, dengang jeg var ung. Jeg trodde jeg hadde all verdens kløkt, men forsto egentlig svært lite. Jeg tøyet grenser, som ungdommen gjør idag. Slik har det vært til alle tider. Ungdommen er ofte tankeløs og mister raskt fokus på annet enn det som er festlig i øyeblikket. Det er slik det er å være ung. De som planlegger for pandemiens hverdager, de har ingen grunn til å være overrasket over at to og to fortsatt er fire.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.