Er sant nok godt nok?

Av
DEL

SIGNERT En av de mest kjente scenene i filmhistorien, er der Jack Nicholson som oberst Jessep frådende sier til advokaten Daniel Kaffee (Tom Cruise), «Vil du ha sannheten? Du takler ikke sannheten!» i filmen «Et spørsmål om ære» fra 1992.

Siden kan man diskutere om et spørsmål om sannhet også er et spørsmål om ære. Den som forteller den hele og fulle sannheten blir som regel oppfattet som den ærerike. Å unnlate å fortelle sannheten er en æreløs handling, i et forsøk på å fordreie virkeligheten til egen fordel.

Eller, som nevnte oberst gir uttrykk for, å beskytte noen fra en sannhet som det er antatt at andre ikke kan takle. Det er en omtanke som sjelden fungerer godt. Og en iboende nedlatenhet overfor den som skal «beskyttes».

Når man skal vitne i en rettssak, blir man bedt om å forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe. Dette skal du avgi forsikring om ved å erklære, «Det forsikrer jeg».

I det siste har sannheten blitt satt på prøve regelmessig og åpenlyst. Donald Trump er en faktisk kandidat til tittelen «verdens største løgner». Det er – dessverre – en beviselig sannhet. Det er målbart og kan bevisføres. Han benytter ikke engang forklaringen om at befolkningen ikke takler sannheten. Han bedriver en bevisst unnlatelse av de faktiske forholdene. Og han er aldri, uten unntak, interessert i å verken framlegge bevis eller å motta bevis i forhold til påstander som sjelden berører sannheten.

Dette er ikke ulikt argumentasjonen som regissør Alexander Eik av serien «Atlantic Crossing» bruker når han sier at det er opp til kritikerne å bevise at noe som de framstiller i serien ikke skjedde.

En håndfull historikere og forfattere har kritisert serien for historisk ubetydelighet, og en så stor grad av usannhet at spørsmålet nå blir løftet i Kringkastingsrådet etter at debatten har gått i Aftenposten i noen uker.

Serieskaperne svarer at dette er fiksjon, og ikke en historisk korrekt fortelling. Dramatikk skal iscenesette og tøye virkelighetens grenser. Det er kunstens frihet, og dens fordømte plikt, også å skape forestillinger rundt «hva om ... eller tenk hvis?» De bemerker at hver episode er merket med «inspirert av sanne hendelser». Det kan ses på som den lille skriften i en forsikringsavtale. Kun gjeldende hvis uhellet inntreffer. Og uhellet har inntruffet, ifølge historie-fagfolk.

Ikke bare flytter de på tid, sted og tilstedeværelse av hendelser og karakterer, men tillegger også betydninger og karakteristikker til aktører som få andre anser å være sannsynlig.

NRK skilter også med at det er mulig å gå inn på deres nettsider i etterkant av hver nye episode og få vite mer om sannhetsgehalten i framstillingene. Men noe av det problematiske er at de tar utgangspunkt i historiske hendelser, og gjenforteller dem etter egen vurdering. Dette vil så bli stående som en av de betydelige gjenfortellingene med disse rammene for ettertida. Det vil ikke bli laget en ny serie av NRK om fem år til 157 millioner kroner, hvor NRKs lisenspenger har bidratt med 70 av dem, som forteller hva som egentlig skjedde, som retter opp i villedelser.

Historikerne bemerker på sin side at historien selv er stappfull av dramatikk nok til å holde seg til sannheten, og stiller seg uforstående til å dramatisere ytterligere for dramatikkens skyld. Eller som det amerikanske bandet Bad Religion sang, «noen ganger er sannheten mer utrolig enn fiksjon».

Ulempen, på grensen til trist, er det at det mest sannsynlig er kronprinsesse Märtha som går dårligst ut av å bli utsatt for spekulerende usannheter. Hadde TV-serien begrenset seg til å faktisk fortelle historien om hennes bragder i USA under krigen, så ville det vært mer enn nok til å vekke nytt og verdig liv i fortellinga om et kongehus som ble betydningsfullt på flere måter under krigen.

Innen journalistikken er det et bærende prinsipp at hver påstand skal kunne bli imøtegått av den som blir tillagt meninger eller får påstander mot seg. Det skal ikke være mulig å påstå at «folk sier at ...» uten å både bevisføre grunnlaget og å la vedkommende få gitt sitt svar eller forklaring. Dette skiller også etablerte nyhetsredaksjoner fra eksempelvis å ytre seg på sosiale medier. Dette tilsvaret er som kjent problematisk for døde mennesker. Sannhetsvitnene, de som har førstehåndskunnskap om hendelsen, er borte og kan ikke gjengi « den rene og fulle sannhet». Da skal man være ytterst forsiktig med å legge ord i munnen på de døde.

Kanskje er det akkurat sosiale medier som bidrar til at vårt forhold til sannheten har blitt mer føyelig. Vi velger å presentere oss selv slik vi foretrekker å bli framstilt. Det er heller ingen som har krav på å få vite sannheten om oss på sosiale medier. Og der kan tilliten mellom oss briste.

Er det så nøye? Mitt svar er et rungende ja.

Faktafornektelse er et problem for at verden skal gå framover. For at vi som siviliserte samfunn skal kunne lære noe, og utvikle oss. Men det finnes mennesker som fornekter at Holocaust utspilte seg, at mennesker har vært på månen, og påstår at jorda er flat.

Uten sammenligning for øvrig. Det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet, som det sies. Men tidvis virker det som vesentlig å minne om at hodet er på plass øverst på kroppen.

Det er en ubestridelig sannhet.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken