Er Gud permittert?

Immanuels kirke: – Der jeg trodde at kirken skulle kunne være et samlende sted for alle som lider. Så finner jeg kirkedørene lukket og låst. Hvorfor?, spør Sverre Stang i sin Signert.ARkivfoto

Immanuels kirke: – Der jeg trodde at kirken skulle kunne være et samlende sted for alle som lider. Så finner jeg kirkedørene lukket og låst. Hvorfor?, spør Sverre Stang i sin Signert.ARkivfoto

Av
DEL

SIGNERT Vi har alle vonde tider nå. Kanskje ledes vi etter hvert til klokskap av korona? De aller fleste av oss respekterer og forstår de påbud statsmyndighetene gir oss. Avstand og streng personlig hygiene er de gode og enkle rådene. Så ønsker mange av oss at frisørene snart kan åpne igjen, men det blir nok for en liten sak i det store maskineriet å regne.

Hva som ikke er noe småtteri, er kirkens rolle i denne korona-tid, som også er påsketid – og en av de viktigste religiøse høytider i vårt land. Jeg har problemer med å henge med når alt skal foregå per TV-skjerm eller via en telefonsamtale.

Å være religiøs betyr ikke at man uopphørlig ønsker å gå i Immanuels kirke eller andre kirker, men først og fremst at man har muligheten. I de fleste land er prekener og messer avlyst, men selve kirkerommet er åpent. Man er velkommen til en stille stund. Jeg stiller spørsmålet: Ønsker ikke Den norske kirke å være en folkekirke? Hvorfor er alle norske kirker steng i en krisetid? Er man ikke i stand til å organisere?

Om jeg etterlyser gudstjeneste og presters ord? Ikke nødvendigvis. Men kanskje ønsker jeg å sette meg ned i en kirke. Gjerne alene – for å kontemplere – for ro og stillhet. Akkurat stillhet er så viktig i en krisetid, der jeg trodde at kirken skulle kunne være et samlende sted for alle som lider. Så finner jeg kirkedørene lukket og låst. Hvorfor? Er et virkelig ikke mulig å åpne kirkene – og passe på at ikke flere enn så og så mange slipper inn? Er kirkens menn og kvinner nå blitt så bekvemme at de ikke orker annet enn hjemmekontor?

PROFIL: Sverre Stang

Gjesteskribent

Når vi kommer til kirkens håndtering av begravelser, er jeg ganske så rystet. Absolutt ikke flere enn 30 personer inn i Os kapell – og bare i Os kapell. Hvor ikke åpne Immanuels kirke, som man lettvint kan slippe inn flere i? Hvorfor denne gjerrighet, som grenser til uforskammethet – under livets siste høytid, som en begravelse er ment å være. Man dør bare en gang. Og da skal man ikke kunne gi rom for flere enn 30? Man skal kunne vise sin kjærlighet, sin sympati, sin ærbødighet?

Hva er det i oss mennesker som gjør oss så små? Økonomisk knapphet er det neppe, siden både regjering og storting åpner sine lommebøker.

Om dette så skulle være regjeringens eller Folkehelseinstituttets ønsker, har kirkens menn og kvinner sånn uten videre sagt ja? Hvilke verdier skal kirken ivareta? Er den blitt en avdeling under Helsedirektoratet? Er det ikke våre sjeler kirken skal betjene? Kanskje har man glemt at kjærlighet er det motsatte av rettferdighet.


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.