Gå til sidens hovedinnhold

Er fotoalbumets tid forbi?

Artikkelen er over 1 år gammel

SIGNERT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Under senga ligger en svær, gjennomsiktig plastboks fra IKEA. Den er fylt med dårlig samvittighet og foto fra tiår bakover i tid. Konvolutt på konvolutt av de avlange typene, fylt til randen av minner, blinkskudd og pinlige tilbakeblikk.

Når skal jeg noensinne få tid og mot til å sortere og sette det hele i album? Hvorfor er det blitt så vanskelig å systematisere familiebilder, når vi rydder alt annet i livet?

Loft, kommoder og klesskap er det ikke så farlig med. De har jeg kontroll på. Der har det meste sin plass, jeg vet hva jeg har hvor. Det er fotoene som har svulmet, formert seg og gått opp i en høyere enhet av uhåndterlig mengde som trenger magisk opprydding hos meg.

I denne ryddingens og minimalismens æra ønsker jeg meg en Marie Kondo som kan sortere alt sammen etter årstall og sette livet pent og sirlig inn i tomme fotoalbum. Når gikk det så veldig galt? Hvilket år ga jeg opp Prosjekt Album og la alt levd liv i en eske? Ifølge foto- arkivene ser det ut til å ha skjedd to ganger.

Første gang var på videregående da øyhopping var blitt så in at jeg ikke klarte å skille hvilket gresk feriemål jeg hadde vært på fra det ene året til det andre. Alt sluttet på – os. Var det Poros eller Chios? Samos eller Patmos? Jeg gikk aldeles i surr, så en dag ble de uendelig mange bildene fra Knossos – eller var det Naxos – liggende forlatt i bunker, pent foldet inn i de røde omslagene fra Kodak. Det er grenser for hvor mange ruiner, løshunder og bougainvillear man makter å klistre kunstferdig inn, side etter side, rammet inn av stedsangivelser, dato og personnavn nedskrevet med gullpenn, slik man skulle den gangen.

Så må jeg ha fått ny giv en gang da vi fikk barn – masse nydelige babybilder, blå glugger, sikkel og englelokker i alle mulige vinkler: klistre, klistre inn i diverse skrytealbum. Før det gikk i stå igjen.

Det siste albumet tror jeg var det lyseblå bryllupseksemplaret. Etter 100 poseringer med og uten svigerforeldre, forlovere og brudebuketter, var det fremdeles ledige ark i albumet, men jeg var ferdigklistret. Det var nok limstift. Nok sølvblekk og selvklebende plastbiter. Jeg orket ikke mer.

Siden tror jeg knapt noen av oss har tatt i disse bunkene av tid, papp og plastomslag. Da jeg prøvde så smått i fjor, oppdaget jeg at alt var satt inn hulter til bulter, slik at en noenlunde ryddig tidslinje ville bli umulig å gjenopprette. Dampen gikk ut av meg. Skulle jeg sette inn sommeren 2008 rett etter jula 2005, siden det plutselig var gjenværende plass der? For våren 2008 var jo plassert i et helt annet album! Eller passet det å klistre inn resten av babybildene på de to sidene jeg hadde glemt å bruke midt i et album fra tiden jeg gikk gravid? Mitt moderne behov for ordning og reda måtte melde fullstendig pass i møte med dette kaoset – trolig skapt av et tidligere jeg i ammetåke.

 

Nå ligger de siste årene av våre liv i tunge digitale skyer, på minnepenner i diverse roteskuffer og i bristefulle mapper på laptopen. Liv som ikke lenger er organisert, ferier som glemmes, overeksponerte barndommer som aldri blir printet ut, rotete høytider og glemte øyeblikk. Er bildene rundt oss blitt så mange at vi ikke lenger bryr oss om dem? Er det blitt pinlig å se i album? En aktivitet forbeholdt nostalgikere og tapere med for mye fritid?

Jeg tar meg i å savne postordreframkallingen, spenningen når plastpakken ble fisket opp fra postkassa, alle dobbeltkopiene man aldri trengte, men bestilte for sikkerhets skyld, blunkingen, de røde øynene, feilknipsene, filterløsheten.

Det var mange stygge bilder. Men de var ekte. Kanskje fikk ikke alle bli med hele veien inn i albumet, men de ble framkalt, de ble sett og kanskje gjorde de oss mer ydmyke? «Er det sånn jeg ser ut når det står svart på hvitt?», tenkte jeg, «Når jeg ikke bare kan trykke på søppelbøtta på skjermen for å fjerne et uheldig øyeblikk». Disse bildene hadde jeg faktisk fått i hånda allerede, så noen av de stygge fant faktisk veien inn i albumet okke som.

På den annen side var det bare nærmeste familie som fikk se de stygge bildene på den tiden. Hvis vi først skal snakke om ydmykhet, tror jeg det er langt mer ydmykende å risikere et uheldig blinkskudd i dag. I 1995 kunne ikke alle på skolen dele et ufiltrert bilde av deg med hashtag #støgga på Instagram.

Vi får heller leve med at albumenes tid er over. At vår samtidstrang etter orden, tidslinjer, kronologi og snorrette albumrygger i riktig rekkefølge er en svunnen drøm. Livet er et rot. Det bør den avbildede virkeligheten reflektere.

Kommentarer til denne saken