Advokat Jørn Malmberg er død i en alder av bare 67 år. Jeg legger raskt til: Denne helvedes kreften!

Jørn og jeg hadde samme felles gode utgangspunkt i Knardal - denne harmoniske perle av et sted å vokse opp i. Med årene utviklet vi et spesielt vennskap, basert på løsrevne samtaler og tråder fra barndom og ungdom. Både han og jeg hadde gode minner med presten Andreas Hauge Kielland, som endte sitt liv som gårdsgutt for Frua på Knardal gård.

Jørn hadde senere hen sett og fått med seg masse som jeg ikke hadde noe forhold til. Vi kunne være rykende uenige, men respekterte hverandre for retten til å ha forskjellige meninger. Han var langt mer germaner enn jeg var.

På mange vis var denne Knardalsgutten ganske så internasjonal - og med spesielle opplevelser fra Wien. Han var meget språkmektig og vel bevandret i norsk og tysk litteratur. På rams kunne han sitere de store diktere og reflektere over deres ideologier. Ja, litterært var Jørn et oppkomme.

Til daglig hadde han sitt arbeide i fylkeskommunen - med sete i Sarpsborg. Jørn var spesialist i arbeidsrett og høyt respektert for sin viten.

Svært ofte kom han innom Fabian Restaurant på Torvet og senere hen Erlandsens Conditori - for å stille sin sult etter endt arbeidsdag. Pannekaker sto alltid høyt i kurs. Han lurte gjerne på om de kunne regnes som fullverdig middag. Om jeg så la til at han burde spise etpar stekte egg til kvelds, hørte han på det. Knardalsbakken var nå en krevende øvelse til fots - og gutten måtte jo ha nok næring, tenkte jeg.

Noe av det siste han spurte om, mens han fortsatt var utegående var: - Jeg har så lyst på risengryns grøt. Kan du? Så ordnet vi det, da.

Etterat han ble syk ville han gjerne sitte alene. Han søkte roen og stillheten. Vi snakket ikke sykdom. Men mye i våre samtaler kom til å handle om Knardal. Han ville oppleve siste delen av livet der. Via elektronikkens verden kunne han spøkefult si: - Tror du disse jordbærene kommer fra Knardal?

På slutten av vårt vennskap fikk vi snakket om mye - også endel om det han ikke rakk. Jørn var på mange måter en både sår og lengtende sjel. Han styrke var og ble den ro og trygghet han opplevet i sitt hjem i Knardal. Og litteraturen gav ham uopphørlig næring til hans tankeverden.

Ferden er over, men han er i mine tanker.