Gå til sidens hovedinnhold

En god latter forlenger livet?

INNHOGG

Vi lever i en voldsom medietid – ikke minst siden de sosiale medier – ofte med liten verdighet – har fått spille en viktig rolle i godtfolks hverdag. Økte kontaktflater? Ja, visst. Det er den gode siden av det moderne mediesamfunnet. Og naturligvis er det kjekt å ha en hel venneskare samlet så å si på ett brett. Jeg ser fordelene – og er selv blitt et nettmenneske. Jeg beveger meg absolutt ikke ut i hatets hverdag. Men jeg ser hva som skjer. Når man på nettet kan være stygge med hverandre – sånn på riktig, da føler jeg at vi på et vis lever i en sump.

Enten det dreier seg om aviser eller de sosiale medier, så er ikke ordene likegyldige. Hva man før kunne omtale som «sminket» eller urban uttrykksform, den er vekk som i en sekk. Og personer er blitt viktigere enn sak og prinsipper.

Enhver tid er med på å flytte grenser. Noe av det er bra og bidrar til økt rettferdighet for flere. Homofile er blitt til hele mennesker, som synes i samfunnslivet. Og utviklingshemmede, de får også leve sitt liv.

Andre grenseflyttinger er for brutale til å være gode for et samfunn. I USA, i kapitalismens høyborg, der synes det moralske forfallet å ha kommet svært langt. Stormingen av Kongressen var og er en skamplett i demokratiets historie. Og her hjemme har vi Utøya-massakren som en grufull hendelse – utført som en planlagt hathandling.

Hat er et skrekkelig ord. Og vi nærmer oss det ordet særlig hver gang vi skriftlig trår over streken.

Her hjemme er vi rett foran et viktig valg. Vi er heldige. Så langt ser det ut til at demokratiet lever og fungerer. Forhåndsstemmegivingen er ganske stor, oppmuntret av det vakre sensommerværet. Politikerne som stiller til valg, de er i den verbale skuddlinjen. Heldigvis som oftest frivillig. De forskjellige medier utdeler sin analyse av hva som skjer. Stort sett er det meste «innafor». I de sosiale medier strekkes grensene hver dag, Dumhet, slemhet og hat florerer. Plutselig er det frie rom helt fritt for hemninger. Jeg gremmes – uansett hvem som angripes. Noen som skriver må ha det veldig vondt. Og de som blir truffet, de får det vondt. Å ha behov for å ramme andre mennesker, det er ille.

Jeg lurer på: Hvilke mennesketyper vil etter hvert våge å stille til valg – når det frie og hemningsløse nettsamfunnet har fått virke i fem eller ti år til? Hvilke grenser har vi da? Om noen? Så ser jeg også at enkelte politikere selv bidrar til at hatbølger får utvikle seg. Ikke lystig akkurat det.

En tilsynelatende harmløs affære fra dagens debattforum. Senterpartiet har en leder som ler – høyt og tydelig. Han er en glad gutt. Det blir han angrepet for. Ikke så meget for hans politiske standpunkter, men fordi han ler! Det er nesten ikke til å tro! En glad latter, kan det være verdt nedsettende omtale og hatmeldinger? Skal våre politikere være som saltstøtter? Og opptre som tilknappede dommere? Jeg bare spør. Tidligere har jeg hørt og trodd på at en god latter forlenger både livet og kjeften. Jeg har selv også forsøkt å leve etter denne enkle og blide leveregel – også i det offentlige rom. Jeg skoggerler hver dag. Er jeg useriøs av den grunn?

Jeg er heldig – for jeg hater ingen. Jeg må ikke skrive hatske meldinger om eller til noen. Derimot kan saker og prinsipper godt setes på spissen. Der står de som oftest best. Men grove personangrep, det klarer vi oss uten. Og det er medieverden selv som må styre utviklingen. Det er tidens heftige utfordring.

Kommentarer til denne saken