Gå til sidens hovedinnhold

En bekymringsmelding på vegne av barn og ungdom!

INNHOGG

Jens sitter godt tilbakelent i senga med laptopen på fanget og knoter med en matteoppgave. Det er hjemmeskole. Klokka er snart 10, men han har ikke stått opp enda. Kameraet og mikrofonen er slått av, det er ingen som vet hva han driver med. Mamma og Pappa har dratt på jobb for lenge siden. Det er helt stille i huset. Han er ikke så glad i den stillheten. Han blir i senga. Der er det varmt og trygt. Frokosten får vente.

Ligning med to ukjente. Han har ikke en sjans. Han ramla av for flere måneder siden. Han orker ikke å spørre læreren mens alle de andre hører på. Det er lettere å bare la være. Det var lettere på skolen, når læreren så hva han holdt på med og kunne veilede underveis. Jens var egentlig ganske flink på skolen, men det har blitt vanskeligere nå. Jens trenger noen som ser ham, og sørger for at han gjør det han skal. Nå er han alene. Læreren har ikke en sjans til å følge opp 25 elever via en skjerm. Nå er det opp til hver enkelt. Jens smeller igjen laptopen og sover litt igjen.

Jens pleide å spille håndball. Han var god i håndball. En av de beste på laget. Han skjønte håndball. Det falt liksom så naturlig for ham. Her kunne Jens briljere. Skoledagene gikk også litt lettere når han gledet seg til håndballtreninga på kvelden og kampene til helga. Selvtilliten fra håndballbanen ble liksom med ham på skolen. Men nå har ikke Jens tatt i en ball på flere måneder. Jens hadde ingen ambisjoner om å bli håndballproff eller komme på landslaget. Jens spilte håndball fordi han syns det var gøy. Intervaller på en grusbane og bakkedrag med to meter avstand er ikke gøy. Nå spiller han CS på Pc'en med Petter og Alex isteden. Det er bedre.

Tilbake på gutterommet sitter Jens og gamer, med headsettet på og øya intenst festet på skjermen. Han har Alex og Petter på øret. Klokka har blitt halv fem. Gardinene er fortsatt trukket for. Han liker det best sånn. Foreldrene har fortsatt ikke kommet hjem. Frokosten har det heller ikke blitt noe av. Jens har blitt tynnere de siste månedene. Han sliter med å konsentrere seg, blir fort sint og orker ikke så mye lenger. Noen ganger kommer det noen mørke tanker som han ikke helt vet hva han skal gjøre med. Han hadde hatt godt av å snakke med noen, men han holder seg mest på rommet sitt.

"Jens" finnes ikke i virkeligheten, men jeg er overbevist om at det finnes mange som har det som Jens. Jeg registrerer at det er mange som tar til orde for å holde skolene stengt og barna hjemme. De er redde for smitte. At dette skal komme ut av kontroll. Forståelig nok, men jeg er redd dette allerede er ute av kontroll, langt ute av kontroll. Ikke koronasmitta, den har vi stålkontroll på. Vi vet nøyaktig hvor mange som er smittet, hvor og hvordan de ble smittet, og alle, inkludert nærkontakter, er ubønnhørlig plassert i karantene og isolasjon.

Det er alt det andre vi ikke har kontroll på. Hvor mange barn og unge har en hverdag som Jens? Hvilke konsekvenser vil det få for dem, og når skal vi begynne å bry oss om dem? Regjeringen virker fullstendig handlingslammet, og er kun opptatt av å stoppe smitte. Men hva om konsekvensene av tiltaka overgår konsekvensene av sykdommen? Om vi er der ennå vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi er så langt unna. Det er flere selvmord blant barn og unge enn noen gang. En tredjedel av landets barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker. Det er skremmende mange. BUP melder om flere henvisninger på grunn av spiseforstyrrelser enn noen gang, og pasientene ser ut til å være yngre enn før og sykdomsbildet mer alvorlig. Virkemidlene for å hjelpe har vi, men det virker som det er et bevisst valg å ikke bruke dem. Først og fremst må vi erkjenne hvordan koronaen påvirker barn og unge, og sette inn tiltak som kan fange opp de som sliter og hjelpe dem. Kapasiteten ved spesialisthelsetjenesten er sprengt og ingenting gjøres for å øke den.

Hvis ikke noe gjøres veldig fort kommer Norge til å slite med ettervirkninger fra dette i mange, mange år etter at covid 19 er historie. Vi kommer uansett ikke til å klare å stoppe smittespredningen før vaksineringa er gjennomført, så skal vi i mellomtiden la en hel generasjon unge friske mennesker gå på lut og kaldt vann, med uante konsekvenser? Vi må finne en balansegang her. Skal vi forsøke å stoppe smitten for enhver pris? Skal vi skyve en hel generasjon til side og overlate dem til seg selv for å "redde" de eldre og oss i risikogruppen?? Fokuset på hvilken påvirkning dette har på barn og unge er alt for dårlig etter min mening. Koronaen er i svært liten grad farlig for unge mennesker, men jeg er redd det likevel er de som får den verste støyten.

De økonomiske konsekvensene er det masse oppmerksomhet rundt, og det med rette, men unge menneskers psykiske og fysiske helse og skolegang kan ikke måles i penger. Men den regninga kommer også. Og den blir høy, veldig høy. Regjeringa har bare utsatt betalinga, til en skyhøy rente.

Kommentarer til denne saken