Gå til sidens hovedinnhold

Else – en særpreget dame

Else «Hvitsand» Engebretsen er død, dagen før hun skulle fylle 95 år.

Det er mange merkelapper vi kan feste ved Elses lange liv:

Kunnskap, arbeidsglede, pliktfølelse og trofasthet, men også humor. Jeg husker henne særlig fra den lange tid hun stelte sine kuer på husmannsplassen Hvitsand – under Ørsbruket. Hun var så drivende dyktig, men også sta. Det gjorde at hun dresserte sine kuer til å være renslige. De måtte lære seg å rygge! Ikke gjøre fra seg her, men der!

Så fikk da Else også premie for enestående ren og god melk!

At Else hadde guts til samtidig å være den perfekte «husholderske» hos Ragna Braadland, kalt Frua og Birger Braadland, kalt Majoren, forteller det neste om arbeidsjernet Else. Husholdet der svingte med årstidene. Alt skulle nyttes – enten det var elg eller bær. Og alt skulle lages – enten det var hverdag eller fest – enten det var få til bords eller mange.

Båndene mellom Frua og Else ble særdeles sterke. De hadde en absolutt gjensidig respekt og beundring. Hele tiden omtalte de hverandre med utelukkende gode ord.

Else hadde ikke bare en sterk kropp og nyttige hender, men også et prima hode. Ingen kunne som henne den fantastiske kombinasjon av å beherske gode manerer og stelle kuer. Hun la vekt på det. En gang hadde jeg gleden av å bli invitert, sammen med søster Sylvia, til Hvitsand på kaffe og hjemmebakte kaker, mens pappa Karl levde.

Else hadde naturligvis sitt sølv nypusset, kaffen var sterk og god – og samtalen givende. Hun fulgte samfunnet, bygda og slekten med usvikelig interesse.

Etter at Frua flyttet på «gamlehjem» til datteren Elisabeth Dored på Berloga, fortsatte Else å tre støttende til – selv om hun etter hvert bosatte seg i Enningdalen og Svenningsbøen. I sitt striglete hjem der, inviterte hun gjerne familie på kalvestek med fyldig fløtesaus. Det måtte være ordentlige saker. Ikke noe juks.

Else hadde den lykke å være klar i hodet hele livet. Det hendte jeg møtte henne etter hun hadde passert de 90 utenfor Tista-senteret. Hun var på bytur og så fikk vi en godprat om den gang og nå.

Klaget?

Nei, hvorfor skulle hun det. Og si meg: Hvordan står det til med Elsa i Provence? Det var Else i et nøtteskall. Omtenksom og talefør. Hun var et elsket medlem av sin egen slekt, som hun feiret jul med også i 2020. Og hun var beundret og sett opp til av flere generasjoner Braadland og Stang. Det har vært en glede å få være under Elses «paraply».

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.